OPERATION GONE WRONG

Folkens!

Jeg har vært igjennom en fryktelig tung tid,

det vil si

jeg er der fremdeles.

 

Etter den siste operasjonen har det nemlig bare vært en hel masse styr

masse komplikasjoner,

og nå viser det seg at den i tillegg var mislykket!

Er det egentlig mulig?

Det begynner å bli alvorlig mange år siden jeg la ifra meg den vanlige tanken de aller fleste av oss har 

Den du vet

“Det skjer ikke meg..

det skjer med alle andre”

For med meg så skjer det.

det er dessverre min erfaring.

selvfølgelig skjer det meg.

Da jeg fikk greie på at operasjonen ikke hadde gått bra allikevel, og at jeg nå mest sannsynlig må ta den om igjen,

satte jeg meg faktisk ned å lo.

det var min aller første reaksjon.

Sikkert fordi at nå har dette nærmest blitt tragikomisk.

Selv om jeg selvfølgelig gråt etterpå,

og da gråt jeg

masse!

Er det lov å si at man ikke orker mer?

at nå er det faktisk nok?

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hatt disse tankene,

men det er veldig mange,

for nå har det nesten blitt en vane.

Jeg har ønsket å gi opp utallige ganger,

men så er det ikke noe som heter det.

det er ikke lov å gi opp.

Uansett hvordan man har det,

så kan man aldri gi opp.

du må bare ta enhver situasjon slik den kommer,

stå i det,

også komme deg igjennom det.

For meg har det blitt altfor mange slike ganger. Og da må det være lov å bli

 fortvila

bli oppgitt,

Og å lure på hva som er vitsen.

I slike situasjoner er jeg veldig glad for at jeg har klart å opparbeide meg en slags styrke i alt sammen,

uten den ville jeg aldri orket alt dette.

 

” For noen mennesker skal det visst aldri ta slutt på elendigheten”

sa en lege til meg i dag.

 

Om dette var en trøst vet jeg ikke,

men jeg vet at også dette vil gå over,

jeg kommer meg igjennom, denne gangen også! 

 

 

 

 

 

FRA TRAUMER TIL BOK

 

Vil du komme inn?

 

Kom inn litt da

 ♥️

 jeg sa det mens jeg tørket tårer, snufset, og smilte om hverandre  

Jeg var glad det var hun som sto der utenfor døren,

Egentlig hadde jeg ikke tenkt å åpne, det kunne jo være hvem som helst som sto der ute, og jeg hadde absolutt ingen ønske om å treffe noen

Ikke nå.

Iallefall ikke noen jeg ikke kjente, tenk om det er barn som selger lodd tenkte jeg  da det var for sent å snu fordi døren allerede var på vei opp

 

Jeg hadde bare tatt en lynrask titt i speilet før jeg hadde gått for å åpne,

 

og slik jeg så ut skulle man tro jeg hadde vett nok til å ikke vise meg for noen

 

Virkelig

 

Jeg så ikke ut,

 

Bare fullstendig

utgrått, hoven,

rød i øynene

 

Dessuten klarte jeg ikke å stoppe tårene heller, de levde sitt eget liv

bare rant av seg selv,

i grunn var det helt krise

 

Hva er det som skjer? Sa hun mens hun sparket av seg skoene i gangen.

 

Duuuuu?

 

Hun strøk meg på armen.

Har det skjedd noe ?

Passer det dårlig?

Hva skjer?

 

Monicha?

 

 

Uff, jeg kan jo egentlig ikke klemme deg heller sa hun idet hun tok rundt meg

 

Det er ingenting svarte jeg, eller det har ikke skjedd noe,

Og det ser verre ut enn det er,

trust me,

jeg har sett meg i speilet,

hun lo

 det er bare det at jeg sitter å skriver sa jeg hulkende ,

hun skulle ikke gitt meg den klemmen,

For nå gråt jeg bare enda mer.

 

jeg skriver og skriver og da må jeg gjenoppleve ting,

eller jeg MÅ jo ikke sa jeg og lo

men du vet,

det skjer automatisk

Og det er ikke så lett bestandig 

ikke er det bra heller,

jeg tror til og med det kan være litt farlig,

Jeg driver jo egentlig med traume terapi på meg selv her,

uten et støtteapparat,

alene liksom. 

 

det er jo litt galskap det

Dette må ingen gjøre

 

JEG gjør det,

sa jeg å pekte på meg selv.

 

Men dette må ingen gjøre

 men jeg er nødt til å fortelle,

jeg har en viktig historie her sa jeg alvorlig

hun nikket,

ja, det må du sa hun mens hun smilte medlidende til meg

 

Ingen må gjøre dette sa jeg igjen, mens jeg lo

Hun lo hun også

 

Nei,

men helt seriøst, avbrøt jeg ingen må gjøre sånt alene, jeg tror søren meg denne boken kommer til å ta knekken på meg! 

 

Det var godt du kom sa jeg

 

 Tenk at jeg åpnet døren! 

Det kunne vært barn som stod der ute, også kommer det en gråtende sprø person å lukker opp, tenk så ubehagelig,

eller skremmende,

eller ja..

 

Hun lo, det hadde ikke vært meg,

jeg hadde ikke lukket opp, sa hun å strekte seg etter noen kopper i kjøkken skapet, men det var bra du åpnet, for nå skal vi ha kaffe.

 

Er du ferdig snart da?

 

Ferdig?

 

Ferdig med boken svarte hun å pekte på haugen med papir som lå der ute på bordet i stuen.

Jaaah sa jeg å viftet vekk synet av papirene der ute. Jeg vet jeg er gammeldags, men alt kan ikke skrives på pc. Ferdig har jeg vel vært flere ganger, men så skjer det noe nytt,

du vet

 det er jo mitt liv

Hun lo.

Det har blitt slik nå, at jeg bare må kalle meg ferdig snart, da er det skrevet ned, da står det et sted, da har jeg iallefall fortalt.

også kan jeg kanskje skrive en til,

Hvis folk leser da,

 

Det er jo faktisk ikke sikkert.

Nei det er ikke sikkert i det hele tatt lo hun mens hun skålte i kaffekoppen.

 

 

Facebook   Instagram

 

KROPPEN MIN

 

 

Jadda!

Jeg er hjemme igjen

 

Nå må jeg ta det helt med ro i seks uker

det vil si at jeg ikke skal løfte noe over tre kilo, ikke støvsuge, vaske hus,  ikke strekke meg, ikke trene osv..

 

veldig kjedelig

 

Men jeg må si jeg føler meg veldig heldig oppi alt sammen som har min sønn boende hjemme nå. 

 

Han lager mat,

steller huset,

måker snø,

osv.

 

Altså alt det jeg ikke skal gjøre nå, og litt mer enn det

 

Vet ikke om det er så mange gutter/unge menn på 21 som ville gjort dette med glede,

og et smil om munnen absolutt hele tiden….!? 

 

Så jeg føler meg veldig heldig

littegrann bortskjemt

og veldig satt pris på! 

 

Deilig å bli behandlet som en prinsesse! 

 

Så kanskje jeg har klart å gjøre NOE riktig i livet likevel

🥰 

 

Jeg har tenkt mye på dette sykehus oppholdet jeg hadde denne gangen

jeg synes jeg har hatt litt for mange negative opplevelser i helsevesenet.

Noe bloggen min også bærer preg av

 

Dette har jeg og blitt gjort oppmerksom på fra helsepersonell som leser det jeg skriver

 

Noen blir støtt og i selvforsvar,

mens andre sier det er nyttig

og at de lærer av det,

at de for eksempel tenker mer igjennom hva de sier og gjør

og har fått en større forståelse av hvordan de påvirker pasientene.

 

 Da har jeg fått til noe bra!

♥️

 

Men altså

Jeg har vel aldri hatt et bedre sykehus opphold enn det jeg hadde nå. 

 

Kirurgen var helt fantastisk

 

Sykepleierne var herlige 

Og ellers alt det andre

Det hele var bare en veldig fin opplevelse

Og det trengte jeg virkelig

 

MEN!

Nå må vi ikke glemme at det er min kropp  ..

😅

 

Dette kunne blitt helt supert alt sammen

 

Et fint sykehus opphold, hvor operasjonen gitt på skinner,

oppholdet etterpå som bare var bra,

også nå å være hjemme, å få så god hjelp av sønnen min,

Dessuten har jeg en veldig god venninne som virkelig alltid er der når livet gråter,

og når det smiler. 

 

 

Men

 det er som sagt min kropp

 

Og da må det jo skje noe. 

 

Nå høres jeg veldig negativ ut

 

men det er kanskje ikke så rart om jeg blir oppgitt. 

 

Nå har det nemlig oppstått “komplikasjoner”

 

og jeg frykter litt at jeg må legges inn igjen. 

 

Nå må jeg bare se hva legene sier,

og hva som må gjøres videre. 

 

Jeg vil absolutt ikke inn på sykehuset igjen, misforstå meg rett, det er godt vi har det når vi trenger det 

jeg bare…

 

Åååå jeg er så lei av sykehus!

 

så la oss håpe i det lengste at jeg slipper!

 

 

DU ER VEL TAKKNEMLIG!?

Du sier…

 

Du er heldig

Du lever

Du ble ikke lam

Slik vi trodde

Du lever

Du er her

Du kan gå

Og du ble ikke

hjerneskadet

Slik vi trodde

Du lever

Du knuste ikke ansiktet

Du er heldig

Vær takknemlig

Du er vel takknemlig?

Det var ikke din tid 

Det er en mening med at du er her

 

At du lever

 

Det er en mening med det

 

At du overlevde

 

Vær takknemlig

 

Du er vel takknemlig?

 

Det ville jeg vært

 

 

 

Jeg tenker…

 

Jeg har smerter

Syke smerter

Hele tiden

Hver eneste dag

Jeg våkner med dem

Og jeg lever med dem

Jeg sovner med dem

Og jeg drømmer med dem

Hver eneste natt

 

Jeg blir torturert

 

Og jeg blir partert

 

Med motorsag

 

Og noen ganger med øks

 

Eller med sløve kniver

 

Dette drømmer jeg

 

Hver eneste natt

 

Hvis jeg får sove..

 

Jeg kan ikke jobbe

 

Og jeg kan aldri danse mer

 

Jeg kan ikke løpe

 

Ikke jogge engang

Eller skynde meg

Hvis huset brenner

Eller et barn løper ut i gaten

Så kan jeg ikke

skynde meg..

 

I sommer mistet jeg følelsene

 

Mange steder på

kroppen min

På flere steder er

følelsene helt borte

hvis du rører meg

så er det ikke sikkert

at jeg kan merke det

 

Jeg kan stikke en kniv inn i låret

Uten å kjenne det

Eller i armen

Eller i rumpa

 

 Så jeg kan ikke leve normalt

 

For jeg har smerter

Syke smerter

Smerter jeg ikke forteller deg om

Fordi du ikke forstår

 

Så jeg avviser deg

I de verste

periodene 

Da møter jeg ikke deg

Du kan ikke se meg da,

fordi det er ensomt

når du ikke forstår

Livet er tungvint

Det er tungvint på alle måter

 

Og Jeg har flere

operasjoner igjen

Operasjoner som stadig blir utsatt

Operasjoner satt på vent

Legenes dager går sin gang

Og for dem er jeg bare et nummer

 

En sak de skal ta seg av

Før eller siden

Hvis de får tid

 

men jeg må være takknemlig

 

For vi har det så godt i Norge

Her er det bare å be om hjelp

Enten det er noe fysisk

Eller psykisk

Så er det bare å be om hjelp

Vi har det så godt i Norge

Du er heldig som bor i Norge

Du må være takknemlig

Du er vel takknemlig?

 

Men sannheten er at de har ikke tid

De har dessverre ikke tid

De har ikke kapasitet

Og jeg er her

I mellomtiden

Jeg er her og lever

Jeg lever med smertene

De syke smertene

Det er jeg som må leve med dem

Hver dag

Og hver eneste natt

Absolutt hele tiden

Smertene jeg har sluttet å snakke med deg om

det sluttet jeg med for lenge siden

 

Fordi du ikke forstår

Så jeg snakker ikke om det

Fordi det er ensomt å snakke om det

Fordi det bare blir verre

Det blir verre

 

Når du ikke forstår

Men jeg lever

Jeg må være takknemlig 

Jeg er vel takknemlig?

 

Ville du vært det?

 

JEG ER IKKE VIKTIG

 

 

 

Jeg lovet å fortelle dere

Hva som egentlig skjedde med meg 

 

 

 hvordan det går med meg nå 

 

 

og hvorfor jeg ble liggende så lenge på sykehuset

 

 

Det har bare tatt litt tid,

 

 

da jeg fortsatt er litt nedsatt i funksjon

 

 

……….

 

 

Det hele startet med ryggsmerter

 

 

( helt nye og helt annerledes smerter

enn de jeg lever med til daglig )

 

 

Jeg hadde holdt på med oppussing av en leilighet jeg skal leie ut

 

 

Så jeg tenkte at dette sikkert var grunnen til disse nye smertene

 

 

( Ja, jeg vet jeg ikke skal gjøre sånt, men 

når hodet vil en ting, 

Mens kroppen ikke henger med, er det ikke bestandig like lett)

 

 

Men jeg tenkte dette var grunnen, og at det ville gå fort over

 

 

 Noe det altså da ikke gjorde

 

 

  Istedet ble smertene bare litt og litt sterkere for hver dag som gikk

 

 

Jeg hadde akkurat tenkt tanken at

 jeg måtte bestille time hos legen dagen etter, 

hvis det ikke ga seg

da kroppen min plutselig bare

 

 

KOLLAPSET

 

 

🥶

 

 

Så jeg ringte legen med det samme

 

 

Og så sier jeg…

” jeg vet ikke om dette er noe som haster eller ikke men..”

 

 

Så fortalte jeg om symptomene jeg hadde 

 

 

Og fikk beskjed om å komme med en gang.

 

 

Legen undersøkte meg 

 

 

 Også

ble hun plutselig

veldig stresset

 

 

” Jeg må ringe ambulanse med det samme!”

Sa hun plutselig,

 

 

“Du må på sykehus med

EN GANG!

 

 

“hvorfor kom du ikke før?”

 

 

 Spurte hun

 

 

Jeg ble så satt ut og skremt av reaksjonen hennes 

at jeg ikke svarte.

 

 

” Jeg må ha en ambulanse NÅ MED DET SAMME!”

 

 

Hørte jeg henne si høyt i telefonen

 

 

” Hvorfor kom du ikke før??”

 

 

Gjentok hun stresset når hun var ferdig å snakke i telefonen.

 

 

” Jeg er ikke viktig” 

 

 

Hørte jeg meg selv si

Og ble overrasket av mitt eget svar

 

 

Jeg er ikke viktig….

 

 

For en forferdelig ting å si

Ville jeg tenkt det samme om noen andre? 

 

 

Aldri

 

 

Men det var likevel en god ting

 

 

For nå skjønte jeg hvordan jeg tenkte..

 

 

Og jeg ble tenkende mye på det etterpå

 

 

Hele tiden faktisk så surret det rundt inni hodet mitt..

 

 

Jeg er ikke viktig

 

 

For det var nok slik jeg hadde tenkt om meg selv hele livet

 

 

Hun så på meg med litt sjokk i øynene 

 

 

Hva er det du sier? 

 

 

Utbrøt hun,

nesten sint

 

 

“Du er da for  Fanden meg  viktig!”

 

 

Hun sa det høyt på Dansk

 

 

…….

 

 

Mens vi ventet på ambulansen

gav hun meg en sprøyte morfin inn i den ene skulderen min,

 

 

jeg hadde vært hos henne bare to ganger før,

Så hun var en ganske ny lege for meg

 

 

 

Her hvor jeg bor skiftes legene ut ganske ofte,

 

 

Og da blir det vanskelig for sånne som meg,

 

 

som har noe kronisk,

 

 

og som trenger oppfølging over tid. 

 

 

Man gir litt opp til slutt

 

 

eller

 

 

Jeg gjør det

 

 

 orker ikke å gjenta meg selv

fortelle alt om igjen

 

 

” Du kjenner meg ikke så godt,”  

 

 

Sa hun, men jeg har lest alle notater,

 

 

epikriser, 

 

 

Ja det hele som står skrevet om deg, 

 

 

for det var så spennende,

 

 

nei ikke spennende,

 

 

men det var så mye fryktelig.

 

 

Kan du ikke bare fortelle?

 

 

“Kom no

Også forteller du meg bare det hele” 

 

 

Sa hun,

 

 

Den trygge fine Danske klangen i stemmen hennes,

og den omsorgsfulle væremåten 

 

 

gjorde det lett å stole på henne. 

 

 

Så jeg begynte å fortelle,

 

 

jeg snakket,og snakket 

 

 

Jeg må ha sett ned hele tiden mens jeg snakket,

 

 

for jeg merket det ikke før jeg var ferdig å snakke,

 

 

at jeg måtte løfte hodet opp for å se på henne,

 

 

og det

gjorde vondt i nakken 

 

 

Jeg hadde ikke hørt noe,

 

 

hun hadde vert stille hele tiden,

 

 

Ikke merket jeg noe heller,

 

 

men da jeg så opp på henne

 Satt hun å tørket tårer

 

 

“Unnskyld”

sa hun.

 

 

” Dette er veldig uprofesjonelt av meg” 

 

 

Men det hele det er bare så.. 

 

 

Jah..

 

 

snufset hun 

 

 

Men jeg syntes det var fint

 

 

Det med tårene…

 

 

Det var fint..

 

 

♥️

 

 

Da ambulansen kom

ble jeg først sendt til

Førde sentralsjukehus

 

 

Så til Haukeland

 

 

 Også tilbake til Førde igjen

 

 

 

(Hvis du ikke allerede har lest innlegget om turen i ambulansen, og mer av legebesøket, kan du gå tilbake hit når du har lest ferdig dette innlegget, og lese om dette HER)

 

 

 

 

Det tok ca 14 dager før legene fant ut hva som var galt i kroppen min

 

 

 

Alt sammen var fryktelig skummelt

 

 

 

Jeg hadde mistet kraften i beina, og hadde vanskelig for å gå

 

 

 

To ganger sviktet venstre fot så jeg falt når jeg reiste meg

 

 

 

Jeg hadde kraftige smerter i ryggen som ikke kunne lindres på noen måte

 

 

 

Altså ikke skifte stilling,

 

 

 

ha på varme,

 

 

 

kulde,

 

 

 

eller gjøre noe annet man vanligvis gjør, for å lette på smerter

 

 

 

De var bare like kraftige uansett hva jeg gjorde

 

 

 

sånn helt 

Uutholdelig vonde,

 

 

 

absolutt hele tiden.

 

 

 

Og det tok en hel evighet før de klarte å finne noe annet enn Morfin som lindret

 

 

 

 

( Hater morfin)

 

 

 

Jeg mistet helt hudfølelsen flere steder på kroppen

 

 

 

Jeg fikk dårlig hukommelse

 

 

 

Og kunne legge fra meg ting på de merkeligste steder

 

 

 

Jeg ble mer og mer som en dement person.

 

 

 

 Og signalsystemet i kroppen hadde sluttet helt å virke

 

 

 

 

Jeg trodde lenge jeg sakte men sikkert kom til å bli både lam, og tidlig dement.

 

 

 

Og Legene snakket til meg som om dette ville bli varig

 

 

 

Og at de kanskje aldri ville komme til bunns i hva dette var eller kom av

 

 

 

Det ble tatt en hel rekke med prøver, og bilder

 

 

 

Men alt så fint ut,

 

 

 

og allikevel var jeg syk. 

 

 

………

 

 

Jeg har tenkt endel på hvor mye av detaljene jeg egentlig kan dele med dere her på bloggen

 

 

 

(Ikke fordi jeg er så innmari privat.

 

 

Det har dere fått med dere for lenge siden at jeg ikke er

 

 

😂

 

 

Men det er ikke alle som tåler å lese alt mulig, og da er det greit å ta hensyn til det)

 

 

 

Og ettersom mange av detaljene i det som skjedde med meg,

 

 

 

Og symptomene jeg hadde var såpass

 

 

 

Grusomme

 

 

 

Og da mener jeg

 

 

 

GRUSOMME

 

 

 

 

Så valgte jeg å

 ikke fortelle dere alt.

 

 

 

( Det tar jeg med i boken, og ikke her på bloggen)

 

 

 

MEN

 

 

 

hvis du ikke er av den “sarte” typen,

 

 

 

og du ønsker å vite mer

 

 

 

Så ble jeg lagt inn med mistanke om noe som heter

 

 

 

Cauda equina

 

 

 

Leser du om denne tilstanden så ser du   hvilke symptomer jeg hadde,

 

 

 

Du vil skjønne hva jeg mener med at kroppen 

 

 

 

KOLLAPSET

 

 

 

hvorfor legen ble så stresset og spurte meg hvorfor jeg ikke kom før,

 

 

 

Og at jeg nok helt sikkert er den eneste personen i verden som presterer å si

 

 

 

” jeg vet ikke om dette haster eller ikke”

 

 

 

For har du slike symptomer så

 

Haster det !

 

 

 

 

Selv hadde jeg aldri hørt om denne tilstanden,

 

 

 

og trodde det var stålplater i ryggen som hadde flyttet på seg 

 

 

 

( Det hadde også hastet)

 

 

 

På Haukeland ble dette avkreftet

 

 

 

Det var verken stålplatene 

 

 

 

Eller

 

 

Cauda equina

 

 

 

Noe som var en stor lettelse

 

 

 

Men så blir du redd

 

 

 

For hva er det da?

 

 

 

 

Ikke før de fikk tatt prøver fra

Ryggmargen fant de svaret

 

 

 

Men å få tatt denne prøven lot vente på seg veldig lenge,

 

 

 

 de måtte nemlig få inn en ekspert til å ta denne prøven

 

 

 

Da ryggen min er så full av

 

 

 

stålplater,

 

 

skinner,

 

 

og skruer, 

 

 

Noe som gjør det umulig å få tatt denne prøven på normal måte. 

 

 

 

Men endelig fikk jeg

et svar,

 

 

 

 Noe konkret å forholde meg til

 

 

 

For det å ikke vite var vel nesten det verste med alt sammen. 

 

 

 

 

Ikke hjalp det at legene snakket over hodet på meg heller

 

 

“Kan det være MS?”

 

 

“Kan det være kreft”

 

 

“Kan det være ditt”

 

 

 “Kan det være datt”

 

 

 

Men nå fikk jeg et svar

 

 

Jeg hadde 

 

 

 

Blokkeringer i ryggmargen

 

 

 

Altså hevelser rundt stålet i ryggen min,

 

 

 

og betennelser rundt noe jeg ikke husker navnet på

 

 

 

noe som gjorde forholdene for trange til at kroppen klarte å fungere som den skulle. 

 

 

 

 

Men heldigvis kunne dette gjøres noe med! 😊

 

 

 

Så jeg ble satt på en sterk steroide kur som skulle åpne opp igjen blokkeringene 

 

 

 

Og litt etter litt fikk jeg tilbake kraften i beina,

 

 

 

så jeg kunne gå mer og mer normalt igjen

 

 

 

Signalene i kroppen var helt på styr i starten,

 

 

 

altså helt feil,

 

 

 

eller kroppen gav meg feil signal

 

 

 

men litt etter litt rettet dette seg,

 

 

 

de er fremdeles ikke helt normale igjen enda, 

 

 

 

Men det går  fremover litt etter litt

 

 

 

Hudfølelsen har jeg fått igjen kun på et sted så langt,

 

 

 

Og det er helt

Surrealistisk

 

 

og veldig

ubehagelig

 

 

 

å for eksempel sitte på en stol å ikke kunne kjenne rumpa si

 

 

 

Eller å stå i dusjen å se 

vannet renne over kroppen, 

 

 

 

Uten å kjenne noe som helst her og der

 

 

 

Men jeg stoler på at jeg skal bli helt bra igjen!

 

 

Jeg godtar nemlig ikke noe annet!

 

 

 

så da blir det sånn!

 

 

💪

 

 

Og du? 

 

 

Jeg er faktisk

 

 

 

veldig viktig! 

 

 

IKKE LEGG OM DIALEKTEN DIN. DU KOMMER TIL Å ANGRE DEN DAGEN DU FÅR BARN.

 

 

deilig det var å snakke med deg nå

Sa hun mens hun tok en slurk av kaffekoppen

 

 

Jeg leste det innlegget ditt 

 

Jaja,

 

 

nå leser jo jeg alt du skriver

 

 

 

Men det der

 

hva het det..

 

 

33 år i fengsel?

 

 

Jeg nikket

 

 

Mm, sa jeg

 

Det var vanskelig å skrive det

 

 

Nei ikke vanskelig å skrive det 

 

 

Men å legge det ut det var vanskelig

 

 

Men det måtte jeg bare

 

 

Også var det så veldig nødvendig

 

 

Ikke bare for meg selv

 

 

Men for veldig mange andre 

 

 

Hun nikket bekreftende

 

 

Ja, 

 

 

Sa hun å lo, du

er jo ikke akkurat alene om å skifte dialekt,

hvis det var det du tenkte på 

 

 

 

Jeg nikket

 

 

Men jeg skjønner det så mye bedre nå

 

 

det du skrev akkurat der 

 

 

jeg skal forresten lese det om igjen

 

når jeg kommer hjem 

 

 

 

Du har virkelig vært i fengsel du

 

 

 

Det har jo alltid vært fint å snakke med deg

 

 

 

Det var ikke sånn ment

 

 

Men du er liksom mer ekte nå

 

 

Autentisk

 

Spontan

 

Du er..

 

 

FRI!?

 

 

 

Hun så på meg med et spørrende, men med et snev av, Jeg har rett ikke sant blikk..

 

 

 

Jeg smilte,

 

 

ikke bare utenpå

men inne i meg,

inne i meg så smilte hele meg.

 

 

 

Du er deg selv så fullt og helt

 

 

Bare at nå er du det på en annen måte enn før

 

 

Er det riktig?

 

 

JA!

 

 

 

Det er HELT
 riktig

 

Svarte jeg

 

 

Teit egentlig
Jeg skulle gjort dette for lenge siden

 

 

 

Jeg prøvde faktisk en gang

 

Da sønnen min var 2 år

 

 

 

Jeg bare følte så innmari at jeg sviktet han

 

 

 

At det var skadelig for han

 

Utrygt

 

 

Det måtte det være

 

For hjemme snakket jeg slik som jeg gjør nå

 

 

Til han,

 

til moren min,

 

til broren min når han var i Norge

 

Og til resten av slekten min.

 

 

 

Mens jeg ute blant folk snakket en blanding av Molde dialekt og en miks av et eller annet merkelig noe. 

 

 

 

Jeg hadde jo flyttet så mye, også ble det bare sånn,

 

 

 

også kunne jeg ikke snu tilbake.

 

 

 

Men det var jo ikke MEG

 

Ikke den ekte meg.

 

 

Men så taklet ikke venninne mine det, og folk reagerte på det, da jeg snakket min ekte dialekt.

 

 

 

Og det skjønner jeg jo.

 

 

 

Jeg hadde jo syntes det var merkelig jeg og hvis du plutselig en dag snakket Trøndersk, eller Nordlandsk.

 

 

 

Hun lo.

 

 

 

Men jeg driter i det nå, 

 

folk får ta det som de tar det.

 

 

De får vende meg ryggen om de vil.

 

 

Jeg bryr meg faktisk ikke lenger

 

 

Jeg er for gammel til å ikke være meg selv.

 

 

Jeg er for sliten
Jeg orker faktisk ikke mer.

 

 

Jeg må være Monicha

 

Og det har jeg vel ikke helt villet være før nå.

 

 

Jeg ville være en annen

 

 

Men vet du hva

 

 

Jeg vil være meg selv

 

 

Og jeg er god nok akkurat som jeg er

 

 

 

Og da må jeg få lov til å være ekte

 

 

 

Snakke min egen dialekt

 

Mitt morsmål

 

Det er jo faktisk en stor del av personligheten til folk. 

 

 

Nå snakker jo du alle dialekter da sa hun å lo.

 

 

 

Trøndersk,

 

 

Nordlandsk

 

 

Bergenser,

 

Østlending

 

 ja.. 

 

alle sammen

 

egentlig.

 

Også

 

Svensk

 

Dansk,

 

 

ja hele greia.

 

 

Jeg lo.

 

 

 

Jaaaaah

 

Men det er bare sånn jeg er det,

humor liksom, 

 

 

Når jeg imiterer folk,

 

 tøyser,

 

 

men sånn har jeg alltid vært.

 

 

Jeg digger det der med deg, 

 

 

Sa hun å lo.

 

 

Det der det er

 

faktisk et talent.

 

 

Du skulle vært stand up komiker egentlig.

 

Næææh…

 

 

Ikke det..

 

 

Svarte jeg. 

 

 

 Eller skuespiller

 

 

JA!!!

 

sa jeg med

 

Fryyyd! 

 

 

 

DET hadde jeg virkelig elsket! 

 

 

Også det miljøet der da sa jeg å så på henne med stjerner i blikket.

 

 

Alle de morsomme, kloke menneskene der.

 

 

Norske skuespillere i dag,

 

er HELT fantastiske! 

 

 

Når du sa det det nå utbrøt hun,

Det var som et barn på Julaften… 

 

 

 

Duuuu !!!

 

 

 

Sa hun plutselig veldig høyt!

 

 

Kan ikke du være med på sånn bygda kveld å imitere folk her på Sandane da?

 

 

Hvis det fremdeles er sånt her?

 

 

Ååh det hadde vært så gøy!

 

 

Pleeeeasee!

 

 

Sa hun å foldet hendene mens hun så bedende på meg!

 

 

Du kunne jo tatt for deg…

 

 

Legesenteret

 

Helsestasjonen

 

politistasjonen

 

presten

 

skolene

 

Alle butikkene 

 

ja, du vet

alle sammen!

 

 

Jeg lo høyt. 

 

 

Jojo svarte jeg,

det kunne jeg kanskje

 

 

 

jeg har faktisk snakket litt om det der med en annen veninne.

 

 

 

Men det er ikke alle som skjønner sånt

 

 

 

De tåler det ikke

 

 

De tar det som mobbing.

 

 

Men det hadde jo vært god terapi for meg selv da.

 

 

Vi lo begge to.

 

 

 

Ååååh

 

 

Sa hun igjen, jeg  hadde elsket om du gjorde det

 

Ikke bare jeg men alle sammen!

 

DET er jeg helt sikker på!

 

 

 

ikke alle sa jeg…

 

 

 

 

Jeg får vente til jeg flytter

 

 

for jeg kunne jo gjort det

 

 

 

Men da MÅTTE jeg ha flyttet herfra etterpå!

 

 

 

Vi satt der begge to og lo høyt,

 

sånn deilig.

krampe latter

 

 

 

Jeg kunne ikke huske sist jeg hadde ledd så godt. 

 

 

Sånn god latter du vet, 

 

Sånn som du får skikkelig vondt i  magemusklene av

 

 

 

sånn som du bare kjenner virkelig forlenger livet!

 

 

 

Men så gikk plutselig latteren min over i gråt 

 

 

det var vel noe som løsnet

 

 

for jeg hadde så altfor mye sorg inni meg 

 

 

Jegt tørket tårene

 

 

og var glad for at jeg klarte å slutte å gråte

 

 

At jeg ikke ble sånn helt utrøstelig

 

 

slik jeg kunne bli noen ganger

 

 

Fordi jeg aldri gråter… 

 

 

 

Og da bygger det seg opp

 

 

 

Slik at når du faktisk gråter 

 

 

så kommer liksom alt på en gang

 

 

 

også klarer du ikke å stoppe

 

 

Du blir utrøstelig…

 

 

 

Jeg var glad det ikke skjedde nå.

 

 

Det er en sorg det der altså sa jeg

 

 

tenk om jeg hadde hatt det normalt når jeg vokste opp

 

 

 

Så jeg kunne bli det jeg ville

 

 

 

hatt de mulighetene andre har

 

 

Nei!

 

 

Jeg kan ikke tenke på det.

 

 

 

Må Være glad for det jeg faktisk har

 

 

Og det ER jeg

 

 

alt jeg faktisk HAR klart,

 

 

alt jeg har overlevd. 

 

 

 

 

Du vet hun venninnen min sa jeg stille

 

 

Hun som døde så brått

 

Hun som fikk hjertestans mens hun sov. 

 

 

Husker du det?

 

Spurte jeg..

 

 

 

Ja off, Sa hun 

 

Ja

 

 

Jeg husker det,

 

 

det var grusomt for deg

 

 

 

Også rett etter Simen..

 

 

 

Du snakket mye om henne.

 

 

Jeg husker at jeg spurte henne 

 

Da sønnen min var liten sa jeg

 

Om ikke det var skadelig for han at jeg skiftet dialekt hele tiden

 

 

 

Hun var jo tross alt barnepsykolog

 

 

 

Og hun hadde jo kunnskapen i seg

 

 

 

Hun svarte meg at det der er det mange som gjør

 

 

Skifter dialekt når de kommer hjem til hjemstedet sitt,

 

 

at noen foreldre til og med snakker to språk osv.

 

 

Og at barn blir vant til det

 

at det ikke er til skade osv

 

 

 

Men det det da vel være?

 

 

 

Jeg NEKTER å tro noe annet! 

 

 

 

Vet du hva?

 

 

 

Jeg er så rasende på henne!

 

 

 

Jeg vil grave henne opp fra graven!

 

 

 

Og riste i henne!

 

 

 

Brøle til henne!

 

 

Fortelle henne at hun er en

IDIOOOT!

 

 

 

Jeg begynte å gråte igjen

 

 

 

Nei

 

 

 

Jeg gråt ikke

 

 

 

Jeg hulket

 

 

Ukontrollert

 

 

Fy søren sa jeg

 

 

DET DER..

 

 

Det må være det mest

MAKABRE

som noensinne har kommet ut av min munn. 

 

 

 

Nå kan jo du være ganske så makaber til tider da sa hun å lo 

 

 

 

Men jeg syns det var fint jeg

 

 

Ekte

 

 

ja ikke fint på den måten,

men allikevel ekte.

 

 

 

Jeg lo

 

 

Du?

 

 

Sa jeg

 

 

Det hadde ikke vært mulig uansett

 

 

 

Hun er kremert

 

 

 

Vi lo av det makabre begge to

 

 

 

Så begynte jeg å gråte igjen

 

 

tenk at hun

 

 

Fine henne

 

 

alt hun var

 

 

er blitt til aske

 

 

Hun er bare støv nå

 

 

Jeg bare savner henne så innmari

 

 

Hun var klippen min skjønner du,,? 

 

 

 

Og jeg var hennes!

 

 

 

Jeg trenger henne så veldig

 

 

Også bare dør hun

 

 

 

Og jeg savner Simen

 

 

Og jeg savner pappaen til sønnen min

 

 

 

Og morfar

 

 

Jeg savner morfar så jeg blir helt syk av det

 

 

 

Også bare dør de

 

 

 

Alle jeg elsker

 

 

De bare dør

 

 

Og en dag

 

 

En dag

 

 

Så dør mamma og

 

 

Alle dør

 

 

 

Alle jeg trenger

 

 

 

Alle jeg elsker

 

 

 

De bare dør

 

 

Da håper jeg virkelig ikke at du elsker meg

 

 

Sa hun med et lurt smil

 

 

 

Hun fikk meg til å le

 

 

 

 

Og det trengte jeg

 

 

 

Oppi alt det makabre

 

 

All sorgen

 

 

Alt som hadde skjedd den siste tiden

 

 

Alt det skumle på sykehuset når jeg trodde jeg kom til å bli lam

 

 

 

Men det gikk heldigvis fremover nå

 

 

Jeg har drømt om dem alle sammen sa jeg

 

 

Særlig Simen

 

 

 

At de står opp igjen fra døden

 

 

 

At de er her allikevel

 

 

 

At de ikke var døde likevel

 

 

 

At det var en drøm

 

 

 

Også våkner jeg

 

 

 

Også er det som et omvendt mareritt

 

 

 

Også følger det meg hele dagen

 

 

Skjønner?

 

 

 

Hun nikket

 

 

 

Jeg vet…

sa hun med tårer i øynene

 

 

Det var sånn da faren min døde

 

 

 

Da gjorde jeg også det

 

 

Det gjorde jeg lenge

 

 

Og det der, 

 

 

Det er så grusomt

 

 

Når du våkner

 

 

Også skjønner du

At de ikke,

 

eller for meg da, sa hun

at han ikke er her allikevel.

 

 

Så..

 

 

 

Jeg skjønner det veldig godtar.

 

 

 

Jeg må ha en bolle til jeg sa hun

 

 

 

Du må virkelig slutte å bake Monicha

 

 

 

Disse bollene dine er farlig gode

 

 

 

Vi trenger gode ting i livet

 

Selv om det bare er en bolle

 

Sa jeg og tok en til selv

 

 

 

Men du er ikke alene om de dialekter som greiene iallefall sa hun

 

 

 

Det er mange som legger om dialekten sin

 

 

 

Flere vi vet om alle sammen

 

 

Vi har jo..

 

 

For eksempel..

 

Håvard Lilleheie

 

 

han snakker jo Dramenser 

 

men han er fra Stord

 

og snakker Stord dialekt til moren sin,

og slekt og sånn.

 

 

 

Så har vi jo..

 

 

 

Stian Barsnes Simonsen

 

 

Han snakker jo Østlandsk. 

Men han er Bergenser

 

 

Og Bergensers til sin mor og sånn.

 

 

 

Også hun der Bloggeren Sofie Nilsen

 

 

 

hun snakker østlandsk

 

men han

er faktisk Nordlending

 

 

og snakker Nordlandsk når hun er hjemme med sin familie. 

 

 

 

 

Ja også en hel haug med andre. 

 

 

 

 

Hva sier han selv da sa hun plutselig munnen full av bolle

 

 

 

Hæ?

 

 

Hvem da?

 

 

 

Sønnen din

 

 

Om de der dialekt greiene

 

 

 

At han var vant til det

 

Var kanskje rart noen ganger

 

 

 

Men at han ikke tenkte så mye på det. 

 

 

 

 

Du har alltid vært så hard mot deg selv du Monicha. 

 

 

 

 

Jeg synes du skal stole på han. 

 

 

 

Og stol på der

hun veninna di sa til deg. 

 

 

 

 

Hun var din aller beste veninne, hun

var alltid ærlig med deg.

 

 

 

Og hun hadde faglig kunnskap nok til å vite hva hun sa. 

 

 

 

Jeg vet ikke, sukket jeg

 

 

 

Jeg bare angrer på at jeg ikke stolte meg selv

da han var 2 år

 

 

 

Jeg skulle gjort det.

 

 

 

Men jeg kan ikke snu tilbake tilbake,

 

 

 

så jeg får bare stole på det da. 

 

 

 

Såååååå….

 

 

Sa hun å lo 

 

 

 

da trenger du ikke å grave henne opp igjen og skrike til henne likevel da.

 

 

 

Du slipper i alle fall det!

 

 

Vi lo

 

 

 

Og det var godt, for jeg orket ikke å gråte mer

 

 

 

Og jeg hadde ikke ledd så hjertelig godt på en hel evighet

 

 

 

Og det var akkurat det jeg trengte!

 

 

 

Jeg er takknemlig for gode

 

og litt makabre mennesker

 

med like mørk humor som jeg selv kan ha til tider

 

 

 

For det får man

 

 

og det trenger man

for å

 

 overleve

 

 

når livet har gitt deg noen harde slag.

 

 

 

HUNDRE TUSEN MlLIONER TAKK! ♥️

NÅ DERE

kan jeg

ENDELIG!!

gå videre i livet

 

Så Husk det 

Alle sammen

Det er ALDRI for sent!

 

 

 

 

 

 

 

3 uker på

 

 

sykehus

 

Ja

 

Man blir lei

 

Men jeg føler meg likevel så heldig

 

Eller

 

Velsignet!

 

Det var en mening med alt dette som skjedde nå

 

uansett hvor grusomt det var!

 

 

Jeg er også veldig rørt

 

Og DET!

 

 

er takket være DERE!!

 

Alle dere mine fine følgere, og lesere

 

Noen ganger blir jeg litt tom for ord

 

 

Meg

 

Tom for ord..

 

Ja, det kan faktisk skje! 😌

 

Dere fortjener virkelig et

 

RUNGENDE

TUSEN TAKK

 

Eller forresten

 

Norske ord..

 

De er faktisk ganske teite

 

de er ikke uttrykkende nok

 

Det er liksom aldri nok KRAFT i dem

 

Enig?

Så da sier jeg det heller på Engelsk!

 

 

( Neeeei )

 

Jeg er faktisk ikke for gammel til det! 😅😘😘

 

 

 

( Å si ting på Engelsk! )

 

Jeg er nemlig bare 20!!

 

 

Og det har jeg tenkt å fortsette med resten av livet! 😆

 

 

 SO FROM THE BOTTOM OF MY HEART!!

 

 

YOU GUYS

 

 

YOU

 

 

ARE KEEPING ME ALIVE

 

 

♥️♥️♥️

 

 Sånn helt SERIØST

 

 

Hadde det ikke vært for DERE!!

 

 

 

Og hvis jeg ikke hadde hatt denne bloggen min nå

 

 

 

Så vet jeg faktisk ikke helt

 

 

hva jeg skulle ha gjort!

 

 

Jeg startet å skrive veldig tidlig

 

 

 

Noe mange av dere

 

som har fulgt bloggen min helt fra starten

 

faktisk vet

 

 

 

 Jeg var bare 12 år den gangen

 

 

 riktignok var det dagbøker

 

Men takk Gud for at jeg gjorde det

 

 

For tankene mine de måtte ut

 

 

På den ene eller den andre måten

 

 

Og ettersom jeg ikke kunne snakke

 

 

Fordi det var så farlig

 

 

For det hadde blitt prentet inn i meg

 

 

At hvis jeg sa noe, da skulle jeg bli drept

 

 

Så da skrev jeg

 

 

Alene

 

 

I hemmelighet

 

 

Dette ble

 

 

og har bestandig vært

 

 

min ENESTE form for terapi

 

 

Og det er trist

 

 

For sånn skal det ikke være

 

 

Fordi det finnes jo mennesker

 

 

Som er betalt for å hjelpe

 

men når disse menneskene

 

ikke klarte

 

å nå inn til meg

 

 

Så ble jeg nødt til

 

 Å hjelpe meg selv

 

 

 

 

 

Men jeg anbefaler det så absolutt IKKE for noen

 

For det er ikke det samme

 

 

og det er heller ikke bra

 

 

Å sitte alene

 

 

Med alt det vonde

 

 

Å bare skrive for seg selv

 

 

Og å gå rundt i livet

 

 

helt fra du bare er

 

Et barn

 

 

 Å bære på en tung ryggsekk

 

 

Eller en søppelsekk

 

 

For det var jo akkurat det det var

 

 

 

Alene

 

 

 

 

 

Det er faktisk veldig ensomt

 

 

Og det er farlig

 

 

Og bare trist

 

 

 

Også er det så veldig veldig skummelt

 

 

 

Men så da jeg ble  voksen

 

 Eller 20 da, nekter å bli noe mer enn det

(Jeg er selvfølgelig mye eldre enn det, men dere skjønner hva jeg mener.🤣)

Da tok jeg et valg

 

 

Jeg valgte å være åpen

 

 

Og det er det beste jeg noen gang har gjort

 

 

For meg selv

 

 

Men også for veldig mange andre

 

Det har jeg skjønt

 

 

Og det har jeg virkelig fått erfare

 

Jeg visste jo så inderlig vel

 

 

At jeg ikke var alene

 

 

Men at så mange mennesker

 

 

 

Der ute

 

 

Skulle få så stor bruk for meg

 

 

 

Det hadde jeg virkelig aldri trodd

 

 

 

Og jeg skjønte heller ikke

 

 

rekkevidden av dette

Jeg har ofte følt meg rådvill

 

 

Og jeg har kjent på et veldig ansvar

 

Jeg har fått spørsmål

 

Og rop om hjelp fra fortvilte foreldre

 

 

 Men også fra desperate unge mennesker

 

 

 

Rop om hjelp fra mennesker

 

 

I NØD!

Men jeg er absolutt ingen ekspert

 

 

Ikke på noe som helst

Så jeg kan bare svare

 

 

så godt jeg kan

 

 

Og utifra meg selv

 

 

 

Fra mine egne erfaringer

 

Jeg kan komme med svar

 

 

som jeg selv hadde trengt

 

 

så veldig den gangen

 

 

Og som jeg selv også fremdeles kan trenge

I dag

 

 

Jeg kan råde

 

Og fortelle hva som kan være lurt

 

 

Og hva som absolutt ikke er det

 

 

 

 

Det kommer helt an på situasjonen

 

 

Disse ulike menneskene står i

 

 

Og hvordan de forskjellige menneskene er

 

 

Hva de forstår

 

 

og ikke forstår

 

men også ta hensyn til hvor slitne de er

 

Hva de orker

 

 

og ikke orker

 

 

og hvordan familiene deres fungerer

 

 

For vi er så ulike alle sammen

 

 

Og det er viktig

 

 

å ta hensyn til det

 

 

 

 

Jeg har sittet våken flere netter

 

 

Og jeg har ringt 113

 

 

 

Så mange ganger

 

 

at jeg har mistet tellingen for lenge lenge siden

 

 

Og flere ganger så har jeg tenkt

 

 

Hva driver du med?

 

 

 

Du er IKKE kapabel til dette

Og du har ikke flere krefter igjen

 

 

Du må sove

 

 

Og du må ta vare  på deg selv

 

 

Men vi er søsken alle sammen

 

Og et menneskeliv det MÅ vi ta vare på!

 

Så jeg angrer ikke på noe

 

 

Ikke på noe

 

 

Av det som jeg har gjort

 

 

For jeg har “reddet”

 

 

Så veldig

 

mange

 

 

I fra døden

 

 

Og gitt de mot til å faktisk søke hjelp

 

 

 

 

 

Det som er trist

 

 

 

Oppi alt sammen

 

 

 

Er at folk stoler

 

mer på meg

 

Det har vert lettere

 

for mennesker

 

Å ta kontakt med meg

 

 

Meg?

 

Enn å kontakte

 

de som er satt til

 

Og betalt for å gjøre en jobb

 

De som skal hjelpe mennesker

 

I NØD!

For det finnes jenter

 

 

Og det finnes gutter

 

 

Helt ned i 13 års alderen

 

 

Som faktisk har det

 

 

SÅ VONDT

 

 

Og så vanskelig

 

 

I livene sine

 

 

At de ikke orke

Tanken på å leve noe mer

 

 

Og dette

 

 det er veldig veldig alvorlig

 

 

 

Og det knuser meg i hjertet

 

 

 

Å kjenne på alt sammen

 

 

 

 

Vi vet det jo alle sammen

 

 

Så inderlig vel

 

 

 

 

Men jeg får det så helt

 

 

innpå livet

 

 

 

Og da blir det

 

 

 

Faktisk

 

en helt annen sak

 

 

 

Men selv om det er vondt

 

 

Og selv om det er vanskelig

 

 

Og selv om jeg noen ganger

 

har måttet sette grenser

 

for hvor mye jeg kan stå i

 

 

 

Så sier jeg takk

 

 

 for at dere stoler på meg!

 

 

 Jeg sier takk for

 

 

at jeg har fått bidratt til å hjelpe

 

 

 

 

Tusen takk for tilliten!!

 

 

 

 

 

 

 

OGSÅ DERE DA!!

 

 

Denne gangen så var det JEG som trengte noen

 

Da jeg var syk

 

og livredd

 

for å bli lam

 

Men dere var der

 

Dere var der for meg!

 

 

SÅ TAKK

 

 

ALLE SAMMEN

 

 

BARE VIRKELIG

 

 

TUSEN TAKK

 

 

 

Redder livet mitt

 

 

og gir meg styrke

 

 

det er det dere gjør

 

 

Og det beste av alt sammen

 

 

 for selv om jeg ikke

 

 

er helt frisk igjen

 

 

Så er jeg nå

 

 

ENDELIG HJEMME!

♥️

Nå er det veldig mange som ønsker å vite hva som skjedde meg nå,  og hvorfor jeg havnet på sykehus igjen.

Nå kan jeg fortelle.

Fordi jeg har fått det litt på ” avstand”

 

 

Historien kommer snart.

 

 

 

Men den er ikke for ” sarte ” sjeler…

 

DET SIER KLIKK kLAKK

 

 

 

Hadde hun virkelig stått der å ventet på meg hele tiden?

 

 

Men det hadde hun altså 

 

 

For hun sto jo der fremdeles 

 

Hun sto der

 

 

Akkurat på samme stedet som da jeg hadde gått

 

 

 

Hvor lenge hadde jeg vært borte nå? 

 

 

30 minutter?

 

 

1 time?

 

 

Jeg hadde ihvertfall tatt meg god tid

 

 

Sånn mye lenger tid enn det jeg egentlig trengte

 

 

Eller

 

 

Det var vel kanskje akkurat det jeg trengte

 

 

God tid

 

 

Alene

 

 

Helt alene

 

 

for meg selv

 

Jeg så henne

 med det samme jeg passerte

buss skuret utenfor sykehuset i Førde

Og jeg fikk helt vondt i magen,

 en blanding av dårlig samvittighet,

eller

svart samvittighet 

Og jeg følte meg dum

Men så var det så innmari rørende også

 

 

Tenk!

 At det finnes sånne mennesker!

 

 

DU ALTSÅ!

Så fin du er

 

 

sang det inni meg

Der jeg gikk mot henne

 

 

 

 

Gikk det

braaa? 

 

 

Ropte hun til meg, mens hun lo

 

Og du er like blid, tenkte jeg

 

Ingen sure miner selv om jeg ble borte så lenge

 

Men

Så var det akkurat slik hun var

Forståelsesfull

 

Tålmodig

 

Uselvisk

 

Og bare god

 

 

De hadde vært veldig ambivalente til å la meg få gå utenfor sykehuset alene

 

 

“Du er ikke stødig nok i beina enda,

og du kan falle når som helst”

 

 

 Hadde de sagt.

 

 

 Og det hadde de selvfølgelig helt rett i

 

 

” Jeg bruker VILJEN min!,”

 

 

Hadde jeg svart.

 

 

“Og da faller jeg ikke!”

 

De hadde ledd alle sammen, 

det var kanskje litt komisk,  så enkelt er det ikke sa de.

 

 

Men sta som jeg var, og etter mye mas fra meg,

 

så hadde jeg til slutt fått lov allikevel

 

 

Eller

 

 

Egentlig var det jo hun som hadde fikset det

 

 

Sånn hadde det  bestandig vært

 

 

Det var alltid hun som satte ned foten

 

 

Det var hun som skar igjennom

 

 

Hun som kjempet for meg

 

 

Fordi hun hadde evnen til å SE meg

 

 

Fordi hun virkelig kjente meg

 

 

Fordi jeg hadde vært der så lenge  den gangen

 

 

Sammen med henne

 

Hun hadde

blitt glad i meg, 

Sånn på ekte! 

 

 

“Jeg blir så uprofesjonell når det kommer til deg”

Det hadde hun sagt veldig ofte den gangen

 Og nå sa hun det igjen

Men denne dagen så la hun til

” Kjærlighet

det går ikke over, ikke når den er sann”

 

 

Og jeg visste så godt at hun mente det

 

 

Det kjente jeg i hjertet

♥️

 Uproffesjonalitet det er en ting jeg virkelig ikke tåler

 

sånn virkelig ikke

 

Det provoserer meg

 

Men det er ikke bestandig like dumt

 

Ikke nå

 

 Ikke i slike situasjoner

 

Etter alle disse ukene  på sykehus var det nå blitt så viktig for meg,

å få lov til å føle meg bare litt mer normal igjen

 

Få lov til å slippe taket på denne ekle sykehus følelsen som jeg kjente så altfor godt

Om bare for en bitteliten stund i det minste

 

Å få lov til å være  litt alene

 

uten å trenge  hjelp fra noen andre

Uten krykker

 

Uten Rullestol

 

 

Rullestol ja..

 

 

Altså

 

den der nedverdigende

 

rullestolen

 

Jeg forbinder den med det

 

For når du sitter i en rullestol

 

 

Så begynner folk å snakke over hodet på deg

 

De henvender seg veldig ofte til de som triller deg

 

Det er på en måte som om folk automatisk tror at hvis du sitter i en rullestol

 

så fungerer liksom ikke hodet ditt heller!?

 

 

Eller det verste av alt..

 

 

Når de snakker babyspråk til deg…

 

 

 

Også de dumme krykkene

 

jeg er så lei av krykker

 

Så jeg slapp de også,

 

selv om jeg HELE

 

tiden tenkte på dem

 

vei til butikken

 

Når jeg var inne i butikken

 

Og når jeg gikk ned igjen til sykehuset

 

Jeg skulle hatt de

Forbaskede

Krykkene allikevel!

 

 

Men jeg bare trengte det så innmari 

 

Å føle meg bare litt normal igjen..

 

Men jeg følte det selvfølgelig ikke 

 

Ikke i dag heller

 

Men det hjalp litt allikevel

 

Og det fikk være bra nok for nå

 

Blir jo redd for deg vet du!

 

 

 

Sa hun da jeg var kommet helt frem til henne

 

 

Og litt for meg selv

Jeg tok jo på meg hele ansvaret her

Hun lo høyt

 

Men det gikk bra ? 

 

 

 

Gikk det bra? 

 

 

SELVFØLGELIG GIKK DET BRA

 

sa jeg

 

Jeg smilte til henne

 

 Så godt at hun var her

 

Jeg trengte virkelig henne

 

 

Hun som kjente meg så godt

 

Hun som hadde fulgt meg så lenge den gangen

 

Hun som visste alt

 

Var det godt å komme seg litt ut alene da?

 

Det var det! svarte jeg,

 

Selv om det kanskje ikke helt var det allikevel

 

Hvordan går det sånn egentlig da?

hun å så på meg med et stakkars deg i blikket.

 

Hun kjente meg,

 

Det var ikke mulig å skjule noe for henne.

 

Men nå var det ikke så synd på meg,

 

 

Jeg var bare litt skuffa over at det måtte være så  slitsomt

 

og så vondt å gå bare den lille korte veien som det var, til butikken

 

 

JA?

 

 

 

Hun ventet på et svar

 

 

 

Det sier klikk klakk 

 svarte jeg

 

 

Hæ??

 

Klikk klakk?

 

Hun så ut som et spørsmålstegn

 

 

Et søtt lite spørsmålstegn tenkte jeg

JA! 

 

 

Når jeg går!

Hæææ?

DET SIER

 

Klikk klakk

Gjentok jeg

 

klikk klakk!

Baki her

 

 

Sa jeg og tok meg på

rumpa

 

ALTSÅ! 

 

Monicha?

 

 

Hæææ??

 

Klikk klakk? 

Sa du virkelig

klikk klakk??

Hun lo

Klikk klakk?

 

Hva er det du snakker om?

JAMMEN 

 

HØR

 

 

DAAA

 

 

 

HVIS DU

 

 

Sa jeg å pekte på henne

 

 

Er heeeelt stille nå!

Okayyyy 

Svarte hun

å lo

Jammen 

 

Ikke le daaaaaa

Sa jeg oppgitt

 

IKKE LE!

Ok? 

 

 

Jeg pekte på henne

igjen

 

 

Hun nikket usikkert mens hun lo

 

 

Det er faktisk ikke så veldig morsomt sa jeg mens jeg skrattlo selv

 

 

 

Så ble jeg alvorlig 

 

 

Tok et dyyypt sukk, 

 

 

Pekte på henne igjen

 

 

og sa

 

 

 Vær heeeelt alvorlig

 

 Ok? 

 

 

Hun nikket, full av latter

Hør da

 

Hvisket jeg 

 

Også begynte jeg å

Frem og tilbake

 

Frem og tilbake

 

Forran henne

 

 

Mens jeg hele tiden

 

holdt en finger forrang munnen

 

Som et hysj tegn på 

 

at hun skulle være heelt stille

 

 

Hun sto med store øyne, å stirret på meg, mens hun ristet på hodet

 

 

Hører du det?

 

 

Hvisket jeg

 

 

Øynene hennes ble større og større

 

 

Hør da

 

 

hvisket jeg igjen

 

 

Også begynte jeg å gå

igjen

 

Frem og tilbake

 

 

Frem og tilbake

 

Høøøør daaaa

 

Hvisket jeg…

 

 

Kan du høre deeeet????

 

 

 

 

Eeeeeehh

 

 

Haaaaaaar

 

 

det

 

klikka

 

 

for deg

 

 

eller???

Utrykket hennes og den helt syke oppførselen min

Som jeg egentlig ikke hadde registrert selv før nå fikk oss begge to til å bryte ut i krampe latter

 

 

 

MONICHAAAA!!!!

 

 

Jeg

 

DAUER!!!!!

 

 

Lo hun mens hun holdt

seg til Skrittet.

 

Altså jeg pisser meg ut her nå!

 

 

Hva er det du driver med?

 

 

Altså?

 

 

Klikk klakk???

 

 

JA!

 

 

Sa jeg og ble alvorlig

 

Når jeg går

 

Ikke sant

 

Bare sånn helt vanlig

 

Gåing

 

 

Eller let’s face it da

 

 

Nå går jo ikke jeg akkurat sånn helt vanlig da

 

Hun lo 

 

 

Men uansett

 

 

Når jeg går

 

 

Og uansett hvordan jeg går

 

Vanlig eller ikke vanlig

 

Så sier det

 

klikk klakk!

 

OKAY?

 

 

NEI

 

ASSA

 

MONICHA?

 

Hva feiler det deg?

 

Klikk klakk?

 

 

Hva skjer med deg nå?

 

 

JO

 

 

ALTSÅ!

 

 

 

Når jeg går

ok? 

 

 

 

Hun nikket

 

 

 

Eller når jeg beveger meg da 

 

ok?

 

 

 

Hun nikket igjen

 

 

 

Da kommer det en lyd fra inni kroppen min.

 

 

 

Som sier sånn 

 

 

“KLIKK kLAKK” 

 

 

 Jeg kan HØRE stålplatene i ryggen min,

 

eller fra bekkenet mitt, eller hvor det nå enn sitter det som jeg kan høre da.

 

Spiller ingen rolle det. Hvor det kommer fra,

 

for det er jo bare stål, og

plater,

 

og skruer,

 

og en hel masse annen

dritt inni der.

Poenget mitt er at jeg kan HØRE det!

 

Skjønner??

At det gnisser mot hverandre liksom

 

Eller noe sånt

 

Også syntes jeg at det var litt morsomt

 

Men så kom jeg på at  det er jo faktisk ikke noe morsomt allikevel

 

 

 

Vi skrattlo begge to 

 

 

 

Du

 

sa jeg 

 

Det er jo driiiiit ekkelt!!

 

 

Bare glem det forresten

 

vet ikke hvorfor jeg sa det engang.

 

 

Nå har jeg brukt en hel masse tid bare på vås her. 

 

 

Dessuten så er ikke dette noe nytt heller. 

 

 

Ikke noe som har kommet nå liksom 

 

Som dere trenger å bry dere om

 

 

Jeg har hørt på dette klikk klakk opplegget i 12 år jeg nå. 

 

 

 

Vi glemmer det

 

 

Bare glem det

 

 

Æææsj!!!

 

 

Sa hun

 

Ja!

 

 

Det er akkurat det det er

 

 

ÆSJ!!

 

 

Skikkelig æsj og!!

 

 

Du tuller nå sant?

 

 

Det lager vel faktisk ikke lyd

Eller?

 

 

 

JOOOO!!!!

 

 

 

Det er jo akkurat det det gjør

Svarte jeg

 

 

 

Hør da

Sa jeg igjen

 

 

Også begynte jeg å gå igjen 

 

Frem og tilbake

 

Frem og tilbake

 

 

Hun bøyde seg fremover og holdt seg til Skrittet

 

 

 

 

MOOOONiCHAAA

Jeg pisser meg ut!!!

 

Gi deg

Gi deg

 

 

 

Jeg DAUER!!!

 

 

 

 

 

 

Monicha!!!

Du må komme inn her nå!

 

 

 

Lyden av damen som ropte navnet mitt satte en akutt bråstopp på latteren vår.

 

Du må komme inn her nå! 

 

du skal i

 

MR!

Vi så på hverandre

 

 

 

MR

 

 

 

Sa vi i kor

 

 

 

Også hylte vi ut i latter igjen

 

 

NÅ Må DERE TO SLUTTE Å TULLE DER UTE!

HVOR GAMLE ER DERE TO EGENTLIG?!

 

Nå kommer du inn MONiCHA

 

NÅ!

 

 

 

Monicha

 

De venter på deg!

 

 

 

jeg så på henne

 

Jaja sa jeg 

 

Nå er de visst så  lei av meg her

 

at nå bærer det rett inn i gasskammeret!

 

NEI!

 

Vet du hva sa hun

Og tok hånden min

nå gidder jeg ikke mer!

 

 

 

 

 

 

Har vi egentlig lov til å leie, sa jeg spakt

 

du vet korona og sånn. 

 

 

 

 

DET DRITER JEG I

 

FOR NÅ GIDDER JEG IKKE MER! 

 

KOM!

 

Sa hun 

 

Også gikk vi hånd i hånd mot den utolmodige sykepleieren i døra

 

Har Monicha fått beskjed om at hun hadde en kontroll i dag?

 

Hun så på den utolmodige med harde øyne

Nei…. Det… Det… Nei … Jeg tror ikke det….

 

 

Nei! For det har hun IKKE!

 

 

Så hvorfor kjefter du da?

 

 

Nei, jeg kjefter da ikke

 

 

Jo det gjør du! 

 

 

Og hva var det du sa at hun skulle nå?

 

 

Ja, hun skal i MR.

Vi trenger flere bilder.

 

MR?

Sa hun å stirret rasende inn i øynene på den utolmodige.

 

Skal Monicha i MR?

I denne maskinen som dere har her i Førde??

 

Åja, sa jeg MR? 

 

 

Nei hun skal i Røntgen.

 

Hun skal i vanlig røntgen. 

 

 

Hvorfor

sier du MR da? 

 

 

Du har da vel fått med deg det MR Helvete som var på Haukeland? 

 

 

Ja, det, ja off, jeg sa feil , jeg tenkte ikke. 

 

 

NETTOPP!!! 

 

 

DU TENKER IKKE! 

 

 

OG DET ER NETTOPP DET SOM ER PROBLEMET!

 

 

 

Magiske ting

 

 

De hører eventyr til

 

Men noen ganger

 

Skjer de

i livet vårt også

 

♥️

33 ÅR I FENGSEL

 

 

Noen ting 

Er bare 

En ting

Et bilde

Eller kanskje ikke et bilde

Bilder er ofte viktige for folk

De er minner 

De setter dem i album

Lagrer dem digitalt

Forstørrer dem opp

Og henger dem på veggen

 Eller kanskje blir de bare liggende der

  I en skuff

I en eske

Samma det!

Men vi tar vare på dem.

Selv om de ikke alltid har noen betydning for oss.

(Ikke der og da iallefall)

Eller de blir bare liggende der

Fordi du ikke orket å sortere

Ikke orket å rydde opp

Eller å kaste dem

 Noen ganger

Så har disse tingene

bilder eller hva det måtte være

en

betydning

De er minner

Og kanskje ikke bare en liten betydning.

Men en  stor!

Slik som dette bildet

Fikk for meg

JA!

Dette er meg!

18 år

og med hele livet forran seg

  Men så ble det ikke sånn.

For det var her det hele begynte å rakne..

Jeg bare visste det ikke da

Eller jeg skjønte det ikke

Hadde jeg bare visst det jeg vet i dag…

Den gangen..

Så hadde jeg aldri orket

Å  gå inn i fremtiden

Men livet er ikke sånn

(Heldigvis)

 Det er nemlig ikke mulig å kunne gå tilbake

Å endre på alt 

Gjøre tingene om igjen

Eller å starte på nytt

DESSVERRE

ELLER kanskje HELDIGVIS

Her en kveld  tikket det inn en melding

På telefonen min

Det var et bilde

Det der bildet av meg

Som ligger der oppe

 Dette bildet hadde noen tatt vare på

Fordi det hadde hatt en betydning

Under bildet sto det en tekst

Han hadde skrevet den selv

Min første tanke var

Åh!

gøy å se!

Rørende!

Tenk at noen hadde tatt vare på 

Et bilde av meg

Men hvorfor det?

Under bildet sto det  skrevet

Å se på deg da!

ikke rart man ble forelska!♥️

Så jeg ble sittende der 

å se på det

Altså virkelig se på det

Sånn skikkelig

Lenge!

Jeg så på ansiktet mitt

Eller

Jeg betraktet det

Også leste jeg teksten

Om igjen

Om igjen

Og

Om igjen

Forelsket?

I meg?

kunne det være mulig?

Man kan ikke bli forelsket

I en sånn som meg

Noen ganger er en ting

Bare en ting

Men denne tingen

Som denne gangen var et bilde

Fikk en veldig stor betydning

for meg

 Det var jo der det hele startet 

Og det gjorde skikkelig vondt

Å tenke tilbake

Det var vondt

Å tenke på

Alt sammen

Hele livet

 Fordi

Da denne jenta var liten

Var livet ganske stritt

Ikke hjemme hos mamma

Der var det bestandig godt

(Heldigvis)

Men jenta hadde en annen

verden

En som ikke var noe bra

En som bare var drepende

Og veldig veldig farlig!

Og denne verden preget denne jenta

Det gjør den også

I dag

Så begynte jeg å lete

Har jeg et bilde av meg?

Fra dengang jeg var liten? 

Her hvor jeg er nå

På sykehus

JA!

Mobilen! 

Også fant jeg det frem

Og jeg ble sittende der

Å se på dette bildet

Av meg

Jeg så på denne jenta

Også

Begynte jeg å tenke..

Hva har jeg gjort mot deg?

Hva har jeg utsatt deg for?

Jeg har sviktet deg!

Faktisk hele livet

Aldri gitt deg en pause

Selv om du ikke hadde flere krefter igjen.

Jeg har ødelagt hele kroppen din

Og jeg har latt deg blø

Og jeg har alltid latt deg fryse

Ikke dekket dine behov

Hva har jeg gjort mot deg?

Mot denne lille jenta

Hva har jeg gjort? 

Hun fortjente det aller beste

Men det gav du henne ikke

Hva har jeg gjort?

Jeg betraktet ansiktet

Nøye

Blikket

Munnen

Nesa

Huden

Hva i alle dager er det jeg har gjort mot deg?

Jeg har vært grusom!

Jeg har tråkket på deg

Det har jeg gjort hele livet

fordi du var ikke viktig.

Fordi det hadde du lært

Så jeg Knuste din vilje,

og ødela alt for deg

Og alle muligheter som ble gitt deg.

De fjernet jeg!

Og da jenta ble større

Så trodde hun på

At hun var så stygg

At ingen noensinne

Ville se hennes veg

Fordi det hadde hun fått høre

Og da trodde hun på det.

At hun ikke var mulig å elske

Så jeg behandlet henne som søppel

Fordi det var akkurat det hun trodde at hun var

Alle disse fæle tankene

Tenkte jeg

Jeg ville da ALDRI tenkt slike tanker om noen andre

Ikke noen!

Hva er det jeg har gjort?

Mot denne jenta 

Som jeg sitter å ser på

Hvordan er det du har behandlet henne?

Du har knust hennes vilje

Og du har latt henne tie

Når hun trengte å snakke

Eller skrike

Du har kuet henne ned

Og tråkket på henne

Fy så stygg du har vært

Mot dette mennesket

Men nå stopper det her!

Ja det gjør faktisk det

For nå er det nok

 

Og det verste av alt

Da hun var bare 12 år

Så gav du henne en helt annen og ny dialekt

Fordi hun flyttet

Og kunne være en annen 

Det var bedre sånn

Men hun kunne ikke snakke

Eller være seg selv

Verken i sinne eller i glede

Det fjernet jeg! 

Men nå er det nok for denne jenta

Hun må få være seg selv

For 33 år i fengsel 

Er mer enn nok!

Og nå er jeg så sliten av dette her

Så du som kjenner meg

Du kjenner ikke meg

For dialekt og personlighet

Det henger veldig sammen

Så hvis du synes jeg er morsom

Så skal du snart få se

At jeg er mye mere morsom

Enn det! 

Og hvis du vender meg ryggen

Så må du bare gjøre det

For jeg er heller 

Alene 

Og fri!! 

♥️