jeg sa det mens jeg tørket tårer, snufset, og smilte om hverandre
Jeg var glad det var hun som sto der utenfor døren,
Egentlig hadde jeg ikke tenkt å åpne, det kunne jo være hvem som helst som sto der ute, og jeg hadde absolutt ingen ønske om å treffe noen
Ikke nå.
Iallefall ikke noen jeg ikke kjente, tenk om det er barn som selger lodd tenkte jeg da det var for sent å snu fordi døren allerede var på vei opp
Jeg hadde bare tatt en lynrask titt i speilet før jeg hadde gått for å åpne,
og slik jeg så ut skulle man tro jeg hadde vett nok til å ikke vise meg for noen
Virkelig
Jeg så ikke ut,
Bare fullstendig
utgrått, hoven,
rød i øynene
Dessuten klarte jeg ikke å stoppe tårene heller, de levde sitt eget liv
bare rant av seg selv,
i grunn var det helt krise
Hva er det som skjer? Sa hun mens hun sparket av seg skoene i gangen.
Duuuuu?
Hun strøk meg på armen.
Har det skjedd noe ?
Passer det dårlig?
Hva skjer?
Monicha?
Uff, jeg kan jo egentlig ikke klemme deg heller sa hun idet hun tok rundt meg
Det er ingenting svarte jeg, eller det har ikke skjedd noe,
Og det ser verre ut enn det er,
trust me,
jeg har sett meg i speilet,
hun lo
det er bare det at jeg sitter å skriver sa jeg hulkende ,
hun skulle ikke gitt meg den klemmen,
For nå gråt jeg bare enda mer.
jeg skriver og skriver og da må jeg gjenoppleve ting,
eller jeg MÅ jo ikke sa jeg og lo
men du vet,
det skjer automatisk
Og det er ikke så lett bestandig
ikke er det bra heller,
jeg tror til og med det kan være litt farlig,
Jeg driver jo egentlig med traume terapi på meg selv her,
uten et støtteapparat,
alene liksom.
det er jo litt galskap det
Dette må ingen gjøre
JEG gjør det,
sa jeg å pekte på meg selv.
Men dette må ingen gjøre
men jeg er nødt til å fortelle,
jeg har en viktig historie her sa jeg alvorlig
hun nikket,
ja, det må du sa hun mens hun smilte medlidende til meg
Ingen må gjøre dette sa jeg igjen, mens jeg lo
Hun lo hun også
Nei,
men helt seriøst, avbrøt jeg ingen må gjøre sånt alene, jeg tror søren meg denne boken kommer til å ta knekken på meg!
Det var godt du kom sa jeg
Tenk at jeg åpnet døren!
Det kunne vært barn som stod der ute, også kommer det en gråtende sprø person å lukker opp, tenk så ubehagelig,
eller skremmende,
eller ja..
Hun lo, det hadde ikke vært meg,
jeg hadde ikke lukket opp, sa hun å strekte seg etter noen kopper i kjøkken skapet, men det var bra du åpnet, for nå skal vi ha kaffe.
Er du ferdig snart da?
Ferdig?
Ferdig med boken svarte hun å pekte på haugen med papir som lå der ute på bordet i stuen.
Jaaah sa jeg å viftet vekk synet av papirene der ute. Jeg vet jeg er gammeldags, men alt kan ikke skrives på pc. Ferdig har jeg vel vært flere ganger, men så skjer det noe nytt,
du vet
det er jo mitt liv
Hun lo.
Det har blitt slik nå, at jeg bare må kalle meg ferdig snart, da er det skrevet ned, da står det et sted, da har jeg iallefall fortalt.
også kan jeg kanskje skrive en til,
Hvis folk leser da,
Det er jo faktisk ikke sikkert.
Nei det er ikke sikkert i det hele tatt lo hun mens hun skålte i kaffekoppen.
Jeg hadde holdt på med oppussing av en leilighet jeg skal leie ut
Så jeg tenkte at dette sikkert var grunnen til disse nye smertene
( Ja, jeg vet jeg ikke skal gjøre sånt, men
når hodet vil en ting,
Mens kroppen ikke henger med, er det ikke bestandig like lett)
Men jeg tenkte dette var grunnen, og at det ville gå fort over
Noe det altså da ikke gjorde
Istedet ble smertene bare litt og litt sterkere for hver dag som gikk
Jeg hadde akkurat tenkt tanken at
jeg måtte bestille time hos legen dagen etter,
hvis det ikke ga seg
da kroppen min plutselig bare
KOLLAPSET
🥶
Så jeg ringte legen med det samme
Og så sier jeg…
” jeg vet ikke om dette er noe som haster eller ikke men..”
Så fortalte jeg om symptomene jeg hadde
Og fikk beskjed om å komme med en gang.
Legen undersøkte meg
Også
ble hun plutselig
veldig stresset
” Jeg må ringe ambulanse med det samme!”
Sa hun plutselig,
“Du må på sykehus med
EN GANG!“
“hvorfor kom du ikke før?”
Spurte hun
Jeg ble så satt ut og skremt av reaksjonen hennes
at jeg ikke svarte.
” Jeg må ha en ambulanse NÅ MED DET SAMME!”
Hørte jeg henne si høyt i telefonen
” Hvorfor kom du ikke før??”
Gjentok hun stresset når hun var ferdig å snakke i telefonen.
” Jeg er ikke viktig”
Hørte jeg meg selv si
Og ble overrasket av mitt eget svar
Jeg er ikke viktig….
For en forferdelig ting å si
Ville jeg tenkt det samme om noen andre?
Aldri
Men det var likevel en god ting
For nå skjønte jeg hvordan jeg tenkte..
Og jeg ble tenkende mye på det etterpå
Hele tiden faktisk så surret det rundt inni hodet mitt..
Jeg er ikke viktig
For det var nok slik jeg hadde tenkt om meg selv hele livet
Hun så på meg med litt sjokk i øynene
Hva er det du sier?
Utbrøt hun,
nesten sint
“Du er da for Fanden meg viktig!”
Hun sa det høyt på Dansk
…….
Mens vi ventet på ambulansen
gav hun meg en sprøyte morfin inn i den ene skulderen min,
jeg hadde vært hos henne bare to ganger før,
Så hun var en ganske ny lege for meg
Her hvor jeg bor skiftes legene ut ganske ofte,
Og da blir det vanskelig for sånne som meg,
som har noe kronisk,
og som trenger oppfølging over tid.
Man gir litt opp til slutt
eller
Jeg gjør det
orker ikke å gjenta meg selv
fortelle alt om igjen
” Du kjenner meg ikke så godt,”
Sa hun, men jeg har lest alle notater,
epikriser,
Ja det hele som står skrevet om deg,
for det var så spennende,
nei ikke spennende,
men det var så mye fryktelig.
Kan du ikke bare fortelle?
“Kom no
Også forteller du meg bare det hele”
Sa hun,
Den trygge fine Danske klangen i stemmen hennes,
og den omsorgsfulle væremåten
gjorde det lett å stole på henne.
Så jeg begynte å fortelle,
jeg snakket,og snakket
Jeg må ha sett ned hele tiden mens jeg snakket,
for jeg merket det ikke før jeg var ferdig å snakke,
at jeg måtte løfte hodet opp for å se på henne,
og det
gjorde vondt i nakken
Jeg hadde ikke hørt noe,
hun hadde vert stille hele tiden,
Ikke merket jeg noe heller,
men da jeg så opp på henne
Satt hun å tørket tårer
“Unnskyld”
sa hun.
” Dette er veldig uprofesjonelt av meg”
Men det hele det er bare så..
Jah..
snufset hun
Men jeg syntes det var fint
Det med tårene…
Det var fint..
♥️
Da ambulansen kom
ble jeg først sendt til
Førde sentralsjukehus
Så til Haukeland
Også tilbake til Førde igjen
(Hvis du ikke allerede har lest innlegget om turen i ambulansen, og mer av legebesøket, kan du gå tilbake hit når du har lest ferdig dette innlegget, og lese om detteHER)
Det tok ca 14 dager før legene fant ut hva som var galt i kroppen min
Alt sammen var fryktelig skummelt
Jeg hadde mistet kraften i beina, og hadde vanskelig for å gå
To ganger sviktet venstre fot så jeg falt når jeg reiste meg
Jeg hadde kraftige smerter i ryggen som ikke kunne lindres på noen måte
Altså ikke skifte stilling,
ha på varme,
kulde,
eller gjøre noe annet man vanligvis gjør, for å lette på smerter
De var bare like kraftige uansett hva jeg gjorde
sånn helt
Uutholdelig vonde,
absolutt hele tiden.
Og det tok en hel evighet før de klarte å finne noe annet enn Morfin som lindret
( Hater morfin)
Jeg mistet helt hudfølelsen flere steder på kroppen
Jeg fikk dårlig hukommelse
Og kunne legge fra meg ting på de merkeligste steder
Jeg ble mer og mer som en dement person.
Og signalsystemet i kroppen hadde sluttet helt å virke
Jeg trodde lenge jeg sakte men sikkert kom til å bli både lam, og tidlig dement.
Og Legene snakket til meg som om dette ville bli varig
Og at de kanskje aldri ville komme til bunns i hva dette var eller kom av
Det ble tatt en hel rekke med prøver, og bilder
Men alt så fint ut,
og allikevel var jeg syk.
………
Jeg har tenkt endel på hvor mye av detaljene jeg egentlig kan dele med dere her på bloggen
(Ikke fordi jeg er så innmari privat.
Det har dere fått med dere for lenge siden at jeg ikke er
😂
Men det er ikke alle som tåler å lese alt mulig, og da er det greit å ta hensyn til det)
Og ettersom mange av detaljene i det som skjedde med meg,
Og symptomene jeg hadde var såpass
Grusomme
Og da mener jeg
GRUSOMME
Så valgte jeg å
ikke fortelle dere alt.
( Det tar jeg med i boken, og ikke her på bloggen)
MEN
hvis du ikke er av den “sarte” typen,
og du ønsker å vite mer
Så ble jeg lagt inn med mistanke om noe som heter
Cauda equina
Leser du om denne tilstanden så ser du hvilke symptomer jeg hadde,
Du vil skjønne hva jeg mener med at kroppen
KOLLAPSET
hvorfor legen ble så stresset og spurte meg hvorfor jeg ikke kom før,
Og at jeg nok helt sikkert er den eneste personen i verden som presterer å si
” jeg vet ikke om dette haster eller ikke”
For har du slike symptomer så
Haster det !
Selv hadde jeg aldri hørt om denne tilstanden,
og trodde det var stålplater i ryggen som hadde flyttet på seg
( Det hadde også hastet)
På Haukeland ble dette avkreftet
Det var verken stålplatene
Eller
Cauda equina
Noe som var en stor lettelse
Men så blir du redd
For hva er det da?
Ikke før de fikk tatt prøver fra
Ryggmargen fant de svaret
Men å få tatt denne prøven lot vente på seg veldig lenge,
de måtte nemlig få inn en ekspert til å ta denne prøven
Da ryggen min er så full av
stålplater,
skinner,
og skruer,
Noe som gjør det umulig å få tatt denne prøven på normal måte.
Men endelig fikk jeg
et svar,
Noe konkret å forholde meg til
For det å ikke vite var vel nesten det verste med alt sammen.
Ikke hjalp det at legene snakket over hodet på meg heller
“Kan det være MS?”
“Kan det være kreft”
“Kan det være ditt”
“Kan det være datt”
Men nå fikk jeg et svar
Jeg hadde
Blokkeringer i ryggmargen
Altså hevelser rundt stålet i ryggen min,
og betennelser rundt noe jeg ikke husker navnet på
noe som gjorde forholdene for trange til at kroppen klarte å fungere som den skulle.
Men heldigvis kunne dette gjøres noe med! 😊
Så jeg ble satt på en sterk steroide kur som skulle åpne opp igjen blokkeringene
Og litt etter litt fikk jeg tilbake kraften i beina,
så jeg kunne gå mer og mer normalt igjen
Signalene i kroppen var helt på styr i starten,
altså helt feil,
eller kroppen gav meg feil signal
men litt etter litt rettet dette seg,
de er fremdeles ikke helt normale igjen enda,
Men det går fremover litt etter litt
Hudfølelsen har jeg fått igjen kun på et sted så langt,
Og det er helt
Surrealistisk
og veldig
ubehagelig
å for eksempel sitte på en stol å ikke kunne kjenne rumpa si
