HOLLYWOOD BOULEVARD

 

Jøss!

 

Lyden fra utbruddet hennes

Vekket meg

 

Plutselig sto hun bare der

 

Midt på gulvet

 

Inne på rommet mitt

Jeg må ha dubbet av

 

For jeg hadde ikke hørt en lyd da hun kom

skremte jeg deg?

 

Jeg reiste meg og gikk ut av sengen.

 

På med sko

 

Tråkke på gulvet

 

Eeer.. Dee..Deeer…

 

tenkte jeg for meg selv

 

DE ER HER! 

 

Sa jeg

 

Hæ?

 

Følelsene

 

svarte jeg

 

I beina!

 

hun fikk det ikke med seg

hun bare stirret voldsomt på meg,

 

målte meg liksom med

øynene hele tiden

 

DET DER ser jo

helt…

Sa hun, oppglødd

mens hun

 viftet ivrig med

armene opp og ned ,

fremfor kroppen min,

Du får jo hele den

GRUSOMME

sykehuspysjen

til å se ut som

 

HAUTE COUTURE!

 

Hadde nesten glemt det

vettu

At du er sånn

 

Alltid vært sånn du!

 

Sånn?

 

Jaaaaa

 

Sånn

stachyyyyy

Smaaaart!

Lekkeeeer

Sasyyyyyyy

 

Hot couture

 

BEVERLY HIIIIILLS!

 

 

Sa hun mens hun lente seg HEEELT inntil ansiktet mitt,

 

og stirret meg rett inn i øynene.

Skjønner ikke hvordan du gjør det.

 

Sa hun og tok et steg tilbake,

 

mens hun strøk meg over klærne

I går så du gammel, og sliten ut.

Og

I dag ser du ut som du

er 19!

 

Hvordan gjør du det?

Hvordan?

 

 

Hvordan greier du

 

DET DER?

 

Liksom??

Sa hun mens hun

fortsatte å peke opp og ned etter kroppen min.

 

Jeg sukket oppgitt og satte meg ned igjen på sengen.

Selv hadde jeg akkurat sett meg i speilet, og lurt på hvor alle årene hadde blitt av.

 

Gi deg

 

Svarte jeg bare surt

Og det fortjente hun ikke

 

Hun var den aller beste

 

EKTE

 

 

 

SEG SELV

 

en slik som jeg hadde

bruk for

Men jeg orket ikke

Ikke akkurat nå

 

Alt var liksom

 

 

 

Utslitt..

 

 

OK

 

 

Sa hun å satte seg på senga ved siden av meg.

 

 

Hun kjente meg alt for godt.

 

Og det var faktisk veldig deilig

 

 

 

Hvordan er det nå?

 

 

 

Noe nytt?

 

 

Jeg sukket

 

 

 

Jeg begynner å få kraften tilbake i beina igjen,

 

svarte jeg stille

 

 

Har liksom mer kontakt med Underlaget når jeg går

 

 

Skjønner?

 

Hun nikket

 

Signalene i kroppen er helt på trynet fremdeles,

 

slik som i går,

 

Slik de var

Da de kom tilbake

 

Men de ER der

 

Det er NOE der

 

 

Og de er sterkere i dag

 

Det skjer noe

 

Og det er bra

 

Ikke sant?

Hun nikket igjen

Hvis jeg får vondt i magen,

 

så blir jeg glad

 

fortsatte jeg

 

Skjønner?

 

Det er en følelse

 

Skjønner?

 

Hun nikket

 

Jeg kjenner noe der

Hun nikket

alvorlig

Jeg har vært så redd for det skjønner du

 

sa jeg stille

 

At jeg aldri skulle føle noe igjen

 

At signalene i kroppen bare skulle slutte å virke

 

At all kraften

 

og alle musklene

i beina

bare skulle dø liksom

 

Helt til jeg ble lam

Skjønner?

 

Hun nikket Alvorlig,

 

 

det var gode nyheter,

 

men jeg var alvorlig,

Og hun satt der,

og nikket,

like alvorlig som meg.

Jeg har vært så redd for det

gjentok jeg

 

at livet skulle være over

 

At jeg ikke kunne være en mamma igjen

 

At jeg aldri skulle få meg en kjæreste

 

At jeg aldri skulle kjøre bil igjen

 

At jeg aldri skulle klare å jobbe igjen

 

 At jeg aldri skulle klare å gå igjen

At jeg aldri skulle gå på..

Hollywood Boulevard

 

 

Det siste hvisket jeg

 

 

Uten å smile

 

Uten å tøyse

 

Uten det lyset

eller livet

Eller humoren,

eller glimtet i øyet.

 

 

Det kjente jeg

 

det var liksom bare

blitt

borte

 

 

Og jeg kjente at hun

kunne kjenne det hun og.

 

Hun satt der,

og så liksom bare rett

inn i meg,

Hun nikket

Alvorlig

 

 

Ble stille…

 

 

Monicha..

 

Ja?

Hun sukket tungt

 

Det holder nå!

Det holder FAEN

meg nå!

Sa hun

 

 

Så tok hun rundt meg

 

 

Gråååt Monicha!!

Sa hun høyt mens hun ristet lett i meg

Kan du ikke bare gråte?

Vær så snill å gråt!

Hvorfor gråter du aldri?

Gråt nå!

Her hos meg!

Kom igjen!

Så ble hun stille

 

 

 

Vent litt,

 

sa hun å reiste seg opp fra senga.

 

 

Jeg slukker lyset her sa hun i det rommet ble mørkt.

 

Så kom hun tilbake

Satte seg ned,

holdt om meg igjen.

 

Sitt her hos meg i mørket sa hun rolig

nå sitter vi bare her

 

 

Også satt vi der i mørket to sjeler som skjønte hverandre

men den eneste lyden i rommet,

Var lyden av henne  som gråt.

 

♥️

BEVERLY HILTON HOTELL

 

 

Går det bra der ute?

Hun dro hetta over seg idet hun stakk hodet utenfor hovedinngangen til sykehuset

Får jeg et trekk? 

Vi gjemmer oss her sa hun 

mens hun dro meg bak hjørnet. 

Det regnet tett 

 

Åh Monicha for et drittvær!

 

Det var jo sommer i går!

 

 

Husker du så fint vi hadde det?

 

 

Sa hun mens hun prøvde å gjemme seg inni hetta på jakken

 

 

Husker du den gangen med han typen nede i lobbyen her?

 

 

Hun lo høyt

 

 

Så fint det var

 

Monicha

 

Tross alt

 

 

Så fint det var å ha deg her

 

Også

 

JEG

 

da!

 

Som fikk ha deg så lenge!

 

Så heldig jeg var!

 

Eller

 

Du?

 

Husker du den gangen jeg kidnappet deg

 

Også den greia med den rullestolen på senteret?

 

Hun lo høyt igjen

 

Høyt og hjertelig

 

Så gøy vi hadde det

 

Monicha

 

Tross alt!

 

Savner den tiden

 

Det ble så rart når du dro

 

Var rart å komme på jobb

 

 

Tomt

 

 

Savnet deg masse

 

 

Vi hadde det fint

 

Tross alt

 

Du vet.

 

Nei 

 

 

FY FAEN! 

 

 

sa hun plutselig mens hun blåste røyken opp i luften

 

Å  nei, forresten nei

sorry!

 

 

ikke meningen å banne,

vet du hater det. 

 

Men Assa du

 

Det var jo

 

 

HELT

 

JÆVLIG!

 

 

 

 

Monicha

 

 

 

 

JÆVLIG!

 

 

FY FAEN!

 

 

 

For et helvete det

var for deg!

 

 

 

Du ASSA!

 

 

For ei dame!

 

 

Ble så glad i deg!

 

 

Jeg savner deg

 

Savner deg

 

 

MASSE!

 

 

 

Hun ble stille en liten stund før hun sa

 

 

Kom! 

 

 Vi må inn fra dette møkka regnet

 

 

Ikke verdt å røyke i det engang!

 

 

da er det ille da! 

 

Inne i lobbyen tok hun en rullestol

 

 

SÅNN!

 

 

sa hun 

 

Å dro stolen ut på gulvet

Akkurat som i gamle dager

 

Monicha! 

 

Hun smilte med hele kroppen, 

Hoppet opp og ned

 

 

Sett deg oppi da

Hun viftet med armen

 

Sett deg ned,

jeg kjører deg opp igjen! 

Og gjennom den tomme lobbyen

nede i

sykehusgangene

Sprang hun i

sikk sakk med meg

I rullestol

Akkurat slik vi hadde gjort det før,

Etter at sykehuset hadde gått til ro.

 

 

Og det var bare meg og henne…

 

i hele verden

 

♥️

 

 

Hvoooor skaaaal jeg kjøøøre deeeeg???

 

 

ropte hun

 

 

BEVERLY  HILTON HOTELL!!

 

 

 

ropte jeg mens jeg strakte armene i været

 

akkurat slik vi hadde gjort det før

 

 

Vi stoppet brått da det kom to leger ut av heisen

Alvorlige 

 

I hvite frakker, 

 

Og med nesa i sky

 

Så trillet hun meg fornuftig inn i heisen før vi brøt ut i braklatter der inne.

 

Åh Monicha!

 

 

Du har ikke mistet det!!

 

 

Du er akkurat den samme!

 

Savner deg altså 

 

Savner deg

 

MASSE!

 

 

Sa hun å kysset meg på kinnet,

 

Savner dette,

 

Savner å være ung og gal igjen!

 

DU?

 

Jeg kunne fått sparken!

 

Pøh!

Svarte jeg

 

Det er jo sånne som

DEG!

 

de må ansette flere av! 

 

Det er jo

 

DETTE!

 

som er 

helsebringende 

Tross alt! 

 

♥️

DET FINESTE ORDET I VERDEN

(28. Mai 2020)

 

 Jeg sperret opp

øynene i det

hun hevet sengen min opp i luften

hun hadde akkurat Sagt noe veldig fint. 

 

Det fineste ordet i verden

 

I alle fall det fineste ordet på syv dager

 

Si det igjen

Sa jeg

 

Mens jeg så på henne og smilte

 

 Jeg hadde ikke smilt en eneste gang etter at jeg kom inn på sykehuset,

 

ikke før nå,

 

Ikke kjent på noe glede,

 

ikke for noe,

 

ikke for humor,

ikke for små glimt,

ikke for noe.

 

Det hadde gått syv dager

 

Syv dager med steinansikt.

 

Det merket jeg nå.

 

En slags frydefull barnslig glede.

 

HÅP!

 

Si det

 

Gjentok jeg

 

hun ble utilpass

 

Og det var kanskje ikke så rart

 

For jeg hørtes veldig teit ut,

umoden,

eller kanskje bare dum.

 

men jeg maste likevel 

 

 Som et barn,

 

et masete og travelt barn.

Og det var akkurat det jeg følte meg som, 

Et barn.

Sårbar,

liten,

Og på desperat jakt etter trygghet.

Bare si det igjen

 

Si det!

 

Det du sa

 

Akkurat nå

Akkurat slik som du sa det

 

Like lett

 

Og like sant

 

Si det!

 

Bare en gang til!

 

 

Hjelpe meg sang det inni meg

Jeg FØLER meg jo

ikke som et barn 

jeg ER jo et barn.

Like naiv

Like uvitende

Like blåøyd 

Like forventningsfull

 

og masete

 

 

Jeg hørte det selv

 

Sånn travel barnslig og masete som et stort barn i regress.

 

Det gjorde hun også 

 

Hva er det jeg skal si?

Spurte hun og ønsket seg nok litt vekk fra den merkelige stemningen

 

Jeg brydde meg ikke

 

Du sa 

 

 Dette er

 

MIDLERTIDIG!

 

 

 Jeg kikket på henne med sikkert like naive øyne utenpå som de føltes ut inni.

 

 Å sa jeg det?

Sukket hun

Men det vet vi jo ikke enda, 

noen ganger snakker jeg før jeg tenker.

Hun ristet angrende på hodet

Og med et lite unnskyld i blikket

Men vi må håpe,

og vi må ha troen på det! Fortsatte hun

Jeg fikk lyst til å gråte.

Det hadde vært så selvsagt, når hun sa det.

 så åpenbart

som om det var sant.

Det var så sant når hun sa det

Bare helt sant

Helt rent

Og helt ekte

100% sant!

Jeg ER et barn tenkte jeg igjen.

Jeg er et barn som tror at hvis man bare sier en ting mange nok ganger så blir det sant. 

Eller hvis du bare tror på noe skikkelig hardt nok

Så blir det sant!

 

Du sa at det var midlertidig gjentok jeg

 Og hørte den barnslige skuffelsen i stemmen min  igjen

 

Jeg orker ikke mer 

 Sa jeg å så på henne.

Dere gir meg et håp, 

Også knuser dere det bare igjen

Etterpå

Slutt å gi meg håp.

Hvis håp ikke finnes,

så ikke gi meg det.

 

Gi meg heller harde brutale fakta da,

 

så har jeg i det minste en sannhet,

 

en sannhet

med to store stygge strek under. 

 

Da har jeg noe ekte å forholde meg til. 

 

Det er jo sånn livet er uansett

ikke sant!?

Harde brutale fakta

Det kan jeg

Hardt og kaldt

Med noen brutale  traumatiske og livstruende greier oppå toppen der

Sa jeg å viftet med armene.

Hun lo

Det er det jeg KAN skjønner du

Det klarer jeg å forholde meg til

Det er det jeg er vant til

At det ikke finnes noen glede

Ingen lykke

Ikke noe håp

Bare harde kalde fakta

Om at livet er over

Og at det aldri skal komme noen glade dager mer

Det er et språk som jeg forstår.

Men si det som det er bare

Og vær ÆRLIG.

 Hvis det er sånn at livet  mitt er over nå,

så forteller du meg det.

Hun sukket og ristet på 

hodet

 

Moniiiiichaaaa

 

Sa hun med sår stemme

 

Navnet mitt fløt ut som en stor sorg i stemmen hennes

Det fantes ikke noe håp i det navnet

 helt uten håp var det når det ble sagt på denne måten.

 

Moniiiiichaaaaa

 

gjentok hun

 

Hun strøk meg på armen.

Jeg orker ikke mer gjentok jeg

Hvis det ikke er sant at dette er midlertidig

Så er jo livet mitt over,

Du skjønner det ikke sant?

Hun ristet på hodet.

Det er ikke over

Det er mange som lever med dette

Og de klarer seg bra med det

 

IKKE  JEG

 

sa jeg å så på henne,

 

det er faktisk

 

FULLSTENDIG UAKTUELT

 

Du ville ikke levd fint med dette du heller

Ingen lever fint med det

Fint med dette finnes ikke

Det er en løgn

Det er en løgn vi forteller både oss selv og andre,

for å ikke knekke oss selv eller andre som har det sånn. 

Men fint?

Selvfølgelig et det ikke fint.

Dette er ikke noe liv for noen

Ingen lever fint med dette

Det skjønner jo alle

De bare finner måter å overleve på

Fordi det

man

Og fordi det

SKAL

man

Men leve fint med det?

 

NEI

Og hvis du virkelig mener det

 

Så skal du få se meg inn i øynene og si det igjen

Si det 

At folk lever fint med dette

Men vær

ÆRLIG

Hun hadde tårer i øynene

Situasjonen var ubehagelig

Ukonfortabel,

men fin allikevel

Jeg var nok altfor direkte

Desperat

Redd

Fortvila

 

 

Moniiiichaaaa

 

 

kom det igjen

 

like sårt og håpløst som sist. 

Jeg blir så grepet av deg, 

Off

 sa hun å tørket vekk en tåre,

du gir meg sånne frysninger, noen ganger

Så grep hun meg i armen

trykket den hardt

nikket og sa

 

Nå sier vi dette sammen

 

1.2.3. 

 

DET ER MIDLERTIDIG!

♥️

DRAMA PÅ AKUTTEN

( Skjevt, men et smil er et smil )

 

  –  Lørdag 23. Mai 2020 –

 

En sykepleier kom inn å satte seg ned ved sengen min

Jeg forstår det slik at det var noe som skar seg der inne, sa hun. 

Vil du bare fortelle meg litt?

 

Jeg ba dem om å ikke gi meg mere medisiner

svarte jeg

 

Jeg ble bare sløv av de,

Samtidig som jeg hadde  like vondt.

Så jeg ville ikke ha mer

Jeg håpet de skulle høre på meg.

Det er jo helt fryktelig, når de doper deg så mye ned at du ikke skjønner hvor du er engang. 

 

Jeg vet ikke hva jeg fikk, men det hjalp meg ikke

Jeg ble kvalm

og måtte spy hele tiden

Jeg bad om noe annet

Men ordet vondt skulle jeg jo ikke brukt

Jeg skulle heller ikke klynket meg i smerte

Men det kommer automatisk
Det kunne jeg ikke stoppe

Og de bare pøser på med mer

Mer og mer

Helt til jeg blir borte

Ikke i smertene i kroppen

Men i hodet var jeg borte

Tankene mine

Sinnet mitt

Sløvet ned sammen med

ropet om hjelp som ikke ble hørt

Skjønner du?

Innesperret i en verkende kropp

Uten å få hjelp

Skjønner du?

Det ble som et mareritt

 

Dette er viktig informasjon fortsatte jeg

Dette må dere ta til dere

Du må gi det videre

Skriv det ned

Dette er viktig

 

Ingen pasienter skal trenge å oppleve noe sånt

 

Hvorfor hører dere ikke på pasienten?

 

Dette er jo det motsatte av hjelp.

 

Jeg var livredd der inne. 

 

Også den MR greia,

 

at de ikke forsto hvorfor jeg ville ha visshet om at det var 100% trygt for meg.

Jeg sa det jo til dem

 

 

Det er da vel ikke rart at jeg vegret meg for å legges i MR?

 

Jeg har fått streng beskjed om at det kan jeg ikke

Jeg er jo sammenboltet av stålplater,

skinner,

skruer, 

Proteser,

Og Gud vet hva

 

Og inni MR  maskinen der er det magneter,

dette vet du,

 

og disse drar stålet mitt i fillebiter.

 

Eller hva vet jeg,

men det er det jeg bestandig har fått høre.

 

Også prøver jeg å si fra om dette, 

Men de bare løfter meg oppå og sier

 

Dette går bra

Vi har dårlig tid

Ikke vær Vanskelig

Det haster at vi hjelper deg

 

Man blir jo redd

det ville alle blitt

 

Jeg var sikker på at de  trillet meg rett inn i døden bare fordi de ikke hørte på meg,

ikke forsto meg.

 

 

Men ETTERPÅ

Når jeg var ferdig
Og alt hadde gått bra

DA  forteller de meg hvorfor det er trygt for meg å ligge i den maskinen dere har her på Haukeland

 

ETTERPÅ!!

 

Hva med å si det før??

 

Hva med å bruke hodet?

 

Hva med å tenke som et normalt menneske?

 

Hva skjedde med det?

 

Hun så på meg
Oppslukt av hva jeg hadde å si

Det var godt at hun lyttet

Fint at det var noen som hørte på meg

Noen som ville ta dette på alvor

Som ville fortelle om hvordan dette hadde vært
Slik at de ikke gjorde slike tabber igjen.

Aldri mer skal sånt skje
Sa jeg,

ikke med noen

Aldri mer!

 

Hun hadde ikke åpnet munnen  enda,

Hele denne tiden var det bare jeg som snakket

 

Hun bare satt der å lyttet til meg,

 

Så på meg

 

Hele tiden hadde hun blikket festet fast i meg.

 

Men….

 

Så begynte hun å snakke…

 

 

 

Du er så pen du
Kom det tankeløst og tomt utav henne

Blek og klam og syk sa hun mens hun strøk meg over armen

Men allikevel så pen

 

Veldig veldig pen

 

Det sank inni meg

 

Så fortsatte hun..

 

Og den stemmen din,

 

Du må bare  snakke og snakke hele tiden

Sa hun

 så utrolig fin klang det er i stemmen din

Det er så godt å høre på deg

Du har en så fin dialekt

Jeg blir helt salig her jeg sitter

Kunne nesten ha sovnet her og nå

Du må bare snakke du
Snakk hele hele tiden

Det er som musikk i ørene mine

Et lite øyeblikk lurte jeg på om dette var tull

Sa hun virkelig disse ordene?

De usannsynlige  vanvittige ordene hennes slo meg helt ut

 

Som om det ble vondt å puste

Å ikke få luft

 

Jeg har en idiot sittende her med meg tenkte jeg

 

En idiot som ikke forstår

 

Som ikke lytter

 

Som ikke hører

 

Som ikke bryr seg om noe annet enn klangen i stemmen min
Og hvordan den behaget henne 

Som ikke hadde fått med seg noe av det jeg hadde sagt

 

det er faktisk ikke mulig

 

Hun må ha merket det på hele meg,

Eller kanskje gjorde hun ikke det heller, 

 

Selv kunne jeg nesten se skuffelsen i mitt eget ansikt

Kjenne hvordan hele fjeset mitt bare visnet.

 

 

 Idioten så på meg 

Hva tenker du på spurte hun

 

Det naive spørsmålet  hennes gjorde meg sint

 

 

TO TING! 

 

Svarte jeg hardt!

To ting tenker jeg på

Avmakt!

 

 

Avmakt

Og

Perler for svin!

 

DEN 10. DAGEN

 

Jeg teller,

På fingrene..

 

Fredag, Lørdag, Søndag,

Mandag,Tirsdag Onsdag,

Torsdag ,Fredag, Lørdag

 Søndag..

 

10 dager

 

Jeg er her fremdeles,

Det er blitt Pinse, 

Og jeg vil hjem.

 

Bort fra sykehus,

hvitkledde mennesker,

luktene,

oksygen masker,

veneflon,

 

Og duren av håndsprit på  veggen hver gang noen går inn og ut av rommet..

 

Alt sammen,

Jeg vil hjem.

 

10 dager er ikke lenge,

10 dager er ingenting,

Det er bare 10 dager

 

Men det føles lenge,

Jeg kjenner dette 

sykehuset litt for godt,

Alle gangene,

Alle etasjene

Alle kriker

og kroker,

Og menneskene som

jobber her.

 

Legene,

assistentene,

sykepleierne,

hjelpepleierne,

fysioterapeutene,

De som vasker her, 

portørene,

resepsjonistene,

Og damene i kiosken.

 

10 dager er ikke lenge,

De hilser.

Monicha!

Er du her?

igjen?

Takk for sist!

Hvordan går det med deg nå?

 

De husker meg, 

De vet hva jeg heter,

De husker navnet mitt.

 

Jeg husker ikke alle dem.

Så rart å se deg uten

rullestol…

kjente deg nesten ikke igjen når du er oppe

Når du går 

 

 

Du har kastet krykkene..

Er det mye smerter?

Hva har skjedd siden sist,…

Hvor lenge er det siden?

Er det 8?

Kan det være 10?

 

Nei så lenge kan det ikke være?

Er det 8,?

 

De tenker, 

Teller på fingrene, teller,

2008, 2009….

 

” Det er 12 ‘ svarer jeg

12 år 

Jeg trenger ikke telle

Det sitter spikret

 

Alt sammen 

Det Sitter spikret

for alltid

 

Alt sammen bortsett fra det

som ble borte,

det som forsvant

 

inn i koma,

 

morfin,

 

narkose,

 

Og døden.

Nei,

ikke døden,

døden ble ikke borte,

døden sitter spikret, 

Mest av alt, 

Men jeg klarte meg, heldigvis

Tenk at jeg klarte meg

 

jeg fikk en ny sjanse.

 

Det er 12 år siden.

 

Du lå her lenge,

er det virkelig 12 år?

 

Nei, det kan ikke stemme,

Du var her lenge.

4 måneder?

 

Eller noe?

 

Nei var det lenger? 

 

Det kan ikke være 12 år allerede..

 

2008, 2009, 2010, 2011, 2012…

De teller…

Høyt,

på fingrene..

 

” Det er 12 år,

 

6 måneder,

Et halvt år var jeg her.

Jeg lå her

Flatt på ryggen,

Svarer jeg

 i 6 måneder

 

10 dager er ikke lenge,

10 dager er ingenting.

 

Men det føles lenge.

Og Jeg vil hjem.

 

Bort fra minnene.

Jeg kjenner ortopedisk 

avdeling

De som jobber der

Man blir godt kjent på 6 måneder

noen har sluttet siden den gang,

 noen er nye,

men jeg kjenner flere allikevel,

De som jobber her fremdeles,

 noen har skiftet avdeling

 

Man blir veldig personlig når man blir så lenge

Man blir venner,

man blir nære 
Vet ting man ellers ikke får vite

Og det er fint

 

Men å være tilbake 

er ikke fint

 

 Her bor det minner

Som jeg vil glemme

 

Men her kommer de tilbake

 

Og det er alt annet enn fint

 

Jeg ble endelig flyttet til

Nevrologisk avdeling

 

Men så kjenner jeg folk her også

 

Selvfølgelig

 

Det er ikke noe galt med folkene

De er fine,

hyggelige,

kjente

mennesker,

Men de er mennesker som trigger minner.

 

Fordi det er sånn det er. 

 

Det er ikke deres feil, det er

bare sånn det er.

Fordi det er slik det fungerer

 

Fine mennesker som aldri glemte meg.

Som husker meg,

Som forteller om meg i detaljer,

Ting jeg har glemt,

Om ting jeg har gjort,

Og ord jeg har sagt,

 

Og de forteller

Med entusiasme

Noen ganger ler de høyt

De har morsomme minner

de har morsomme minner om meg.

 

Noen ganger forteller de

Med tårer i øynene

Med sårhet, og med sorg,

 

De har ikke glemt meg.

Og det er fint

 

Det er godt

 

Og veldig veldig rørende 

Jeg satte spor,

Jeg var ikke et nummer i rekken, 

Jeg var et menneske

 

Men jeg vil ikke huske

Jeg vil hjem

 

Og jeg vil glemme

 

10 dager er ikke lenge

10 dager er ingenting.

 

Men det føles lenge, 

 

Og Jeg vil hjem..

 

(Dagens antrekk, levert av Helse Førde. Holder motet oppe!)

DEN STORE SKYLDFØLELSEN

 

Jeg har skrevet mye om selvmord siste tiden,

og jeg har mye på hjertet

jeg kunne snakket om dette i evigheter..

Det som tynger meg mest etter min opplevelse av han jeg mistet er skyldfølelsen,

her tror jeg mange kan kjenne seg igjen.

Alt jeg skulle sagt og gjort,

hvis jeg bare ikke hadde sagt,

hvis jeg bare hadde gjort,

jeg skulle ikke gjort ditt, jeg skulle heller gjort datt..

 

Jeg vet ikke om det hadde gjort noen forskjell,

men allikevel synger det inne i meg

 

DET ER DIN SKYLD!

 

Tanken er grusom,

og hos meg slipper den ikke taket.

 

Det var den første tanken som slo meg da han døde.

 

Den første tanken var akkurat det

 

Det er min skyld.

 

Jeg sa det også,

 

foran familien hans,

 

da jeg gråt over han på bårehuset.

 

“Det er min skyld”

 

“Jeg klarte ikke å redde han”

 

“Å tilgi meg”

 

sa jeg til han

 

“jeg skulle ha reddet deg”

 

Jeg husker at moren hans holdt rundt meg

 

“Monicha,

det er ikke din skyld,

 

du var den som alltid var der,

 

det er ikke din skyld”

 

 

Det hjalp vel litt

 

der og da…

 

 

Nå er det flere år siden

men fremdeles synger det inne i meg

 

Det er din skyld

 

Begravelsen var tung.

 

Mens andre sørget,

 

så var jeg sint

 

ikke utad,

 

men inne i meg var jeg bare sint,

 

jeg var rasende

 

 

kirken var stappfull av mennesker

 

Jeg hadde lyst å reise meg,

 

brøle til alle

 

“HVOR VAR DERE NÅR HAN TRENGTE DERE”?

 

“HVORFOR SITTER DERE Å GRÅTER NÅ”?

 

“NÅ ER DET FOR SENT”!

 

Jeg hatet alt og alle,

 

ikke familien hans

 

men alle andre rundt

 

Hvor var dere?

 

Jeg var så sint der jeg satt i kirken,

 

at jeg måtte gå ut,

 

 

forlate hele greiene,

 

sette meg i bilen,

 

og vente til vi skulle kjøre til gravstedet.

Jeg måtte ut

jeg måtte ha luft

i en verden uten han,

 

og med alt dette raseriet så ble det vanskelig å puste.

Men vel ute slo tanken meg igjen

 

Det er jo din skyld,

 

hvorfor er du sint på dem?

Jeg var rasende på hjelpeapparatet

 

de sviktet når de skulle hjelpe

 

Men det hjalp ikke å kjefte

 

for inne i meg sang det

 

Ikke kjeft på dem

 

Det er din skyld.

 

Jeg har nesten ikke besøkt graven,

 

men når jeg besøker den sier jeg hver gang til han

 

“Tilgi meg,

 

jeg klarte ikke å redde deg,

det er min skyld”

 

“Å la meg få skru tiden tilbake,

 

la meg få gjøre dette om igjen,

 

la meg få gjøre det igjen,

 

la meg få redde deg fra dette”

 

i mitt tilfelle har jeg aldri vært sint på han

 

Jeg er bare sint på meg selv

 

Det er jeg fremdeles

 

hvorfor skyldfølelsen er så stor hos meg

 

og hvorfor den nekter å slippe taket skriver jeg om i boken min.

Men jeg vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre

 

hvordan jeg skal få denne tanken vekk

 

Så fortell meg dere som opplever det samme

 

hvordan kommer man seg vekk fra dette?

 

For fremdeles så synger det inne i meg

 

DET ER DIN SKYLD

du kan følge bloggen videre på Instagran HER

Og på facebook HER

KLAR TALE (SELVMORD)

 

 

Her koker det etter innleggene jeg la ut om selvmord

det ikke bare koker, det koker over!

Jeg kan bare registrere et fåtall av f.eks delinger før jeg ikke har kontroll lenger, ting kan spres raskt på nett, men dette har tross alt vært en positiv spredning, koket har og vært positivt.

( For det meste)

Jeg får et lass av tilbakemeldinger, særlig fra helsepersonell, mennesker som har opplevd dette i nærmeste familie, eller har vært der selv.

 

Jeg er glad for at jeg blir

hørt

 

at jeg kan være til støtte og hjelp for andre

og at menneskene som jobber med dette sier jeg har mye å lære dem

 

selv om det i seg selv egentlig er trist.

 

Man vet aldri helt hvordan det man skriver blir mottatt ,og det verste som kan skje er å  tråkke på noen, eller å bli  missforstått

Dette er tross alt et veldig alvorlig og vondt tema.

Særlig for de som har mistet sine, eller på andre måter har kjent eller kjenner det på kroppen.

 

Jeg hadde en samtale med en dame som kontaktet meg etter innleggene, for å takke meg og å bruke dette videre i arbeidet sitt om hun fikk lov.

Det fikk hun selvfølgelig

det er hele poenget med skrivingen

 

å nå ut. 

 

Litt skummelt er det på et vis når en blottlegger seg og sprer ting for alle vinder, folk har den forstanden,  kunnskapen og de erfaringene de har, og det er her man kan bli missforstått.

Men svaret hennes hjalp meg veldig:

“Det skal noe til å missforstå deg, dette er klar tale”

 

Tusen takk <3

 

EXIT

 

 

Da har også jeg sett serien alle

snakker om 

og har du ikke sett den enda så gjør det nå!

denne serien passet også veldig godt nå etter de to siste innleggene mine

denne var helt on point! 

jeg elsket den!

Dette er en historie basert på virkeligheten

At jeg elsket den betyr ikke at jeg støtter det som skjer her,

det er det forhåpentligvis de færreste av oss som gjør.

 

men dette er virkeligheten, og derfor elsket jeg den!

 

Det er så godt når sannheter kommer opp og frem i lyset, og vi kan få et innblikk og en større forståelse av hva som rører seg rundt oss.

 

ellers inneholder den mye humor 

svart humor

Og det liker jeg.

Slik blir det når man opplever harde ting i livet,

det blir en overlevelses mekanisme,

og en nødvendighet for å bearbeide,

og å komme seg igjennom ting.

 

Hvis du ikke har hørt eller lest om denne serien vil jeg ikke spoile noe med å fortelle så mye om hva den handler om,

jeg vil bare oppfordre alle til å se den.

Se virkeligheten

virkeligheten bak en perfekt fasade.

 

Er det noe vi mennesker tviholder på så er det nettopp dette

Fasade

og jo verre ting er på innsiden desto viktigere blir det å holde fasaden.

Skjule sannheten

Så ingen vet og ingen ser

skammen og alt det grusomme som kan ramme oss alle sammen.

Det er en alvorlig serie,

( Men ikke en grine serie )

men jeg felte en tåre, 

ser dere den så kan dere kanskje tippe hvor jeg gjorde det, hvis ikke er det bare å spørre i etterkant

😉

 

 Jeg lo mye, og jeg ønsket meg mer når serien var slutt.

dette er bra saker!

og heldigvis så kommer det en sesong 2

Hvis du synes at historien er hard, så sier de at virkeligheten var verre, kanskje får vi se litt av det i sesong 2,

jeg vet ikke.

men mye er kuttet ned på for å ikke avsløre personene bak figurene i rollene.

Serien kan du se på NRK TV

og alle episodene i sesong 1 ligger ute.

Så du bare se den!

 

du kan følge bloggen videre på Facebook HER

Instagram HER

Eller følg den direkte HER

DERFOR ER SELVMORD FREMDELES TABU

 

Fenomenet har eksistert siden de første menneskene satte sine ben på jorden

 

vi lever nå i 2019

 

Tenk litt på det

 

vi lever i 2019

 

Jorden er gammel,

 

menneskene har vært her lenge

 

men dette er fremdeles tabu

 

Tenk litt på det

 

Jeg snakker om selvmord.

Temaet som ikke skal snakkes om,

som er tabu å snakke om,

som skal hysjes ned,

og dysses vekk,

fortrenges og glemmes.

 

KOM IGJEN DA FOLKENS!

 

La oss snakke om det

 

og snakke om det

og snakke om det igjen

til vi har snakket det i hjel,

og til det ikke lenger er Tabu!

Det er på tide at vi knuser denne muren nå!

 

knus den!

riv den ned!

Dette skal høres!

ropes ut!

Snakkes om!

 

Det skulle vært gjort for lenge siden

Hvis du ønsker at dette ikke skal skje,

at selvmordstallene skal gå ned,

at familier og venner og den som sliter ikke skal rammes av dette, så MÅ vi snakke om det.

Det finnes ingen andre løsninger på problemet enn å øke kunnskapen rundt det, og da må vi snakke om det

så snakk om det!

Det er tross alt et helt vanlig fenomen, og det skjer hele tiden.

Og det vil fortsette å skje så lenge vi opprettholder tabuet,

så lenge vi opprettholder stigmaet og tabuet rundt alle psykiske lidelser,

Det er fremdeles tabu bare rundt det å ha det vanskelig, og det er der det hele starter.

 

Det er tabu

 

Dette skulle sjokkere oss!

 

Tenk at det er tabu fremdeles

 

Tenk litt på det

 

Jeg sier ikke at vi ikke har kommet noen veg,

vi har kommet litt lenger,

men ikke langt,

ikke i det hele tatt

Jeg har før skrevet om en som sto meg veldig nært,

en jeg elsket,

men som endte med å ta livet sitt,

mens han var innlagt..

Han ville ha hjelp,

han ønsket å leve,

han ville ikke forlate noen

ikke sitt barn,

sin familie,

sitt liv,

og han ville heller ikke forlate meg.

Han ønsket virkelig ikke det.

Det eneste han ønsket var å ha det bra,

å bli lykkelig igjen

han ville ha hjelp,

men han ble ikke møtt,

ikke forstått

jeg vet det,

for jeg var der

Jeg var rasende på avdelingen og de som jobbet der da dette skjedde,

jeg gikk til angrep på dem,

snakket med dem,

snakket med psykologen

snakket med avdelingen

 

” vi så det ikke”

 

” vi skjønte det ikke”

 

“Det var ingen av oss som kunne gjort noe”

 

“JOOOO, det var det!!!”

 

Jeg husker at jeg brølte til psykologen hans,

” klart dere kunne det, og hvis dere ikke kan det så må dere bytte jobb”!!

 

Man blir selvfølgelig aldri hørt på denne måten, mennesker liker aldri å bli kjeftet på, bli møtt med raseri, eller å høre at de gjør en dårlig jobb, at de svikter, ikke kan det de driver med.

 

” Vi gjorde så godt vi kunne for å hjelpe han” sa psykologen hans til meg.

 

Jeg husker at jeg svarte

 

” Javel, og hvordan synes du selv det fungerte?”

 

Jeg var kanskje hard

Men jeg var knust av sorg

I dag er det tre år siden

Jeg sørger fremdeles

Det vil jeg vel alltid gjøre

selvmord er alltid

 

unødvendig

 

meningsløst

 

og en eneste stor tragedie for absolutt alle involverte

 

men det kan unngås!

 

det er en lang veg fra en flyktig selvmords tanke, eller et døds ønske, en måte å flykte på, når livet blir for vanskelig

dette er en veldig vanlig og normal tanke, en tanke de aller fleste har i løpet av livet.

Men det er en lang veg fra en slik tanke, til du krysser grensen,

til livet går i svart,

til du er på et sted hvor du ikke lenger ser

Din familie,

 

dine barn,

 

dine dyr,

 

eller hva det nå er som stopper deg fra å faktisk ta livet av deg.

 

vi har alle en slik sperre

og nå er vi tilbake til det jeg skrev om i det siste innlegget mitt

nå er vi tilbake til der et menneske er hvor det ikke lenger er et friskt og reelt valg.

jeg vet det, for det skjedde med meg.

jeg ønsket aldri å forlate denne verden

ikke mitt barn

ikke min familie

ikke mine venner

ikke jobben min

ikke noe

og ikke noen

Jeg søkte selv hjelp

men jeg fikk den ikke

og til slutt gikk det i svart

til slutt gikk det så langt at jeg gikk inn i en psykose

 

jeg er så glad for å leve

leve og fortelle

det er en gave i seg selv

at jeg kanskje kan nå ut

fortelle sannheten bak alt dette ” mystiske”

som ikke er noe mystisk i det hele tatt

men veldig vanlig

og dessverre fremdeles tabu.

 

selvmord vekker mange følelser i folk, og det er et vanskelig tema for mange.

mennesker som har mistet sine på denne måten skriver ofte f.eks på facebook

“i dag er det 15 år siden mamma/pappa, valgte å forlate oss”

” I dag er det 5 år siden min datter/sønn valgte å forlate oss”

Det stikker meg i hjertet hver eneste gang, og nå er vi tilbake til det jeg igjen skrev om i siste innlegg.

At det ikke er et reelt valg

Jeg leser mye bitterhet bak ordene

-Du forlot meg

-Var jeg ikke verdt å leve for?

– Du stikker av, og lar oss andre sitte igjen med dritten

Det er helt normalt, og menneskelig å være sint på den som tar livet sitt

å bli bitter

være rasende

føle seg sviktet

 

noen ganger når foreldre eller barn tar livet sitt så ender barna igjen eller foreldrene opp med å selv ta livet av seg

sorgen blir for stor

men det som skremmer meg mest er at grunnen ofte er at de ikke klarer å leve med dette:

 

“skammen”

 

” jeg vil ikke være den jenta/gutten som har en mor/far som tok livet av seg”

 

” Nå er jeg moren/faren til han/hun som tok livet sitt”

 

“hva vil folk tenke om meg nå”?

 

det er ikke sjelden jeg har hørt dette

og det smerter meg

men det er sånn

fordi det er stigma, fordi det er tabu

 

Og det er tabu fordi vi opprettholder det,

 

selv de som sliter er med på å opprettholde det.

 

Det er ikke uvanlig at mennesker som har prøvd å ta livet sitt, eller som sliter med depresjoner, angst, eller hva det måtte være. sier

 

“ikke si det til noen”

 

Eller at mennesker som faktisk tar ansvar for sitt eget liv

oppsøker hjelp

legger seg inn

går i terapi

Sier:

 

” Jeg går til psykolog,

men ikke si det til noen”

 

“Jeg har vært innlagt, men ikke si det til noen”

 

“jeg har/har hatt selvmordstanker, men ikke si det til noen”

 

 

Kom igjen da!

 

hvis et menneske opplever

f.eks

traume

vold

Brann

Overgrep

Vanskjøttelse

osv. osv

Ville det ikke da være både rart og helt unormalt å ikke få ettervirkninger av dette?

 

ville det ikke være unormalt og til og med uro vekkende om en ikke fikk en reaksjon i ettertid?

 

Hvis du hadde hørt noen si

 

” Jeg brakk armen, og måtte på sykehuset å gipse,

Men ikke si det til noen”

 

” Jeg ble påkjørt å lå i koma noen måneder,

  Men ikke si det til noen”

 

Hva ville du tenke da?

 

Jeg hadde en samtale med en mann en gang som ikke ville leve lenger fordi datteren hans hadde tatt livet sitt

 

” sorgen er ikke det verste sa han, det er skammen”

 

jeg husker jeg spurte om han ville følt det på samme måte hvis hun døde av kreft

 

“nei”  svarte han

 

“det er ikke noe skam i å få kreft, det velger man ikke selv”

 

men på samme måte som en ikke velger å få kreft

så er det heller ingen som velger å ha det vanskelig psykisk

 

ingen velger å dø av en kreft sykdom

 

blir den oppdaget og behandlet i tide, så overlever man.

 

 på samme måte er det med psykisk sykdom,

 

skader etter traumer,

 

eller andre store påkjenninger

så hva er forskjellen her?

 

Sannheten er

 

INGENTING!

 

Tenk litt på det

 

Hjelpetelefoner

  • Ved akutte situasjoner, ring legevakten på 116 117 eller nødnummer 113.
  • Mental Helse: 116 123
  • Røde Kors: 800 33 321
  • Kirkens SOS: 22 40 00 40

Du kan følge bloggen videre på Facebook HER

og på instagram HER